Anmeldelse av Gladiatoren (Gladiator), amerikansk film fra 2000

Maximus er en suksessfull romersk general med stor respekt fra både folket og Keiseren. Det kommer derfor som et sjokk da Keiseren velger Maximus som sin etterfølger, og ikke sin sønn Commodus. Den aldrene keiserens valg er tatt ut fra den han tror kommer til å bli den mest egnede til å styre folket. Dette tar hans sønn svært tungt, og han går til det ekstreme skritt å drepe sin far og utpeke seg selv til Keiser. Maximus på sin side skjønner raskt tegningen og vet at det er ugler i mosen. Han gir ikke støtte til den nye Keiseren, som han mener har blitt hersker på falske premisser.

Commodus svarer med å sende folk ut for å drepe Maximus, men han overlever såvidt drapsforsøket. Maximus drar så hjem for å være med sin kone og familie, men da viser det seg at Commodus også har drept hans nærmeste. Nå føler ikke Maximus at han har så mye å leve for og legger seg ned for å dø, men blir reddet fra uventet hold. Det er nemlig en slavehandler som plukker ham opp og behandler skadene hans. Etterhvert blir han solgt som gladiator. Nå venter gladiatorkamper i Roma og det går sport i å holde seg i live, og igjen vinne folkets gunst gjennom sine krigerferdigheter. Det blir en kamp for rettferdighet og mot den falske keiseren...

Konseptet for filmen er veldig kult. Det er storartet å dykke tilbake i tid til det storslåtte Romerriket. Romerne lå jo svært langt fremme i teknologi på det meste. Vi får blant annet se Romernes strukturerte og disiplinerte krigføring, og deres mildt sagt imponerende styresett for sin tid. Vi får også innblikk i Gladiatorkamper som er noe av det folket foretrakk som underholdningsform den gangen. Kampene utspiller seg nesten som amerikansk Wrestling, bare at de kjemper med livet som innsats og med langt tøffere våpen. Gladiatorene er slaver eller kriminelle som kjemper for å vinne folkets gunst, og om de er riktig heldig kan man bli en fri mann igjen.

Det er ikke tvil om at dette er en utmerket film med bred appell. Filmen trykker på alle de rette kampene og er høyt oppe på manges lister over de aller beste filmene laget i nyere tid. Dette er en veldig episk storfilm som balanserer seg på en tynn knivsegg hele veien. Det er ikke mye som skulle vært annerledes før dette ville blitt oppfattet på en helt annen måte. Jeg tenker på måten filmen snor seg mellom klisjeer og helteoppbygninger på svært vellykket og kult måte. Vi får også gode tvister i filmen. Alt er selvsagt best om du ikke vet noe om den på forhånd, men dette er også en film med så mange detaljer og kule trekk at den godt kan nytes i flere gjennomsyn. Historien er svært klassisk. Helter får vi aldri nok av, og særlig ikke de som i tillegg kjemper mot svik og for rettferdighet.

Dette var filmen som gjorde Russell Crowe til stor stjerne over over natten. Det ble nesten Crowe-feber over hele verden i årene som fulgte. Han viste at han er en svært begavet skuespiller og gjør veldig mye av filmen med sin framstilling av den romerske generalen som mister alt og som bare er ute etter rettferdighet. Han får fram så mye i sin rollekarakter. Det må gjøre noe med en kar å oppleve dette absurde marerittet. Det å miste alt, også sin frihet. Det var kanskje også da ingen overraskelse at han fikk en Oscarstatuett nettopp for denne store rollen. Vi finner jo også Joaquin Phoenix, kanskje bedre kjent som Johnny Cash i ‘Walk the Line’, i en ganske solid rolle som den bitre og maktsyke Commodus. I andre roller treffer vi solide skuespillere som Connie Nielsen, Oliver Reed, Richard Harris, Derek Jacobi og Djimon Hounsou.

Regissøren heter Ridley Scott og er en storregissør som står bak superklassikere som Alien og Blade Runner. Med denne filmen klarer han også å lage en meget solid film som lurte seg rett inn i hjertet på mange filmelskere. Det er ekstra storstilt med disse episke dramaene med en god porsjon action med på kjøpet. Dette blir nesten som en slags 2000-tallets svar på ‘Ben Hur’. Scott mottok hele fem Oscars for Gladiatoren, blant annet for beste film. Det er mange tekniske kvaliteter med filmen. I tillegg til stødig regi finner vi et flott fotoarbeid krydret med storstilte spesialeffekter. Scenografien er også på topp og det er vanskelig å skulle sette fingeren på hva som kunne vært bedre rent visuelt sett.

Musikken passer også som hånd i hanske med den heltemodige stemningen underveis i filmen. Thememusikken kan sees på som en blanding mellom den som ble laget til ‘The Rock’ og den i ‘Pirates Of The Carabien’. Og det er kanskje ikke så rart når komponisten for alle de tre filmene heter Hans Zimmer. Han må sees på som å være en av de store filmkomponistene og har levert godt også senere på 2000-tallet, og i 2010 husker vi han for den drivenes kule musikken til Inception. Men selv om themen er lik to andre verkene, finner vi også en del åpenbare forskjeller i andre deler. Blant annet brukes det helt annen musikk i de drømmeaktige sekvensene.

Alt i alt er dette en moderne klassiker jeg nesten aldri får nok av. Det var en gigantisk filmopplevelse første gang jeg så filmen på kino og siden har jeg sett den del ganger. Selv om jeg vet hva som skjer, er filmen såpass underholdende at jeg kommer tilbake til den gang på gang. Det er virkelig mange store øyeblikk i filmen og de er såpass kule å følge at jeg engasjeres stort. Jeg får virkelig en godfølelse etter å ha sett filmen, selv om den omhandler en del grusomme ting som død, slaveri, svik og undertrykking. Moralen i filmen er dog god alt i alt. Det gjør at filmen får så bred appell. Jeg kan i alle fall ikke annet enn å heie på helten. I motgang blir man sterk, og det får nesten en ny dimensjon etter denne filmen. Gladiatoren er med andre ord en storfilm som bør nytes før du seiler inn over de evige jaktmarker.

House of Gucci - House of Gaga!

Alien: Covenant - Gjennomarbeidet og spennende Alien-comeback!

All the Money in the World - Hva penger kan gjøre med folk...

The Martian - Passe smart romeventyr med både sjarme og humor

Exodus: Gods and Kings - Moderne vri på en eldre historie

The Counselor - Tynn suppe lakkert med sukker

Prometheus - Solid sci-fi som varmer hjertet, men ikke helt Ridley Scotts beste

Robin Hood - Stødig og effektivt om tyvenes prins

Body of Lies - Ikke like solid som man forventer

American Gangster - Gnistrende gangsterdrama

Kingdom of Heaven - Direktor’s Cut hever filmen flere hakk

Matchstick Men - God underholdning

Black Hawk Down - Troverdige og hardslående krigshandlinger

G.I. Jane - Første kvinne som prøver seg som Navy SEAL

Thelma & Louise - Vanvittig roadtrip

Black Rain - Douglas er god som vanlig i en folkelig actionfilm

Legenden - Eventyrfilm som har sine magiske øyeblikk

Blade Runner - Gjennomført sci-fi-klassiker!

Alien - Sci-fi klassikeren er fremdeles glimrende som spenningsfilm