Anmeldelse av Ni liv, norsk film fra 1957

Våren 1943 møtte Jan Baalsrud dramaet i sitt liv. Han og elleve andre norske kommandosoldater kommer fra Shetland med båt til Toftefjord i Troms. De er ute på et sabotasjeoppdrag, men da de ankommer fastlandet blir de overrumplet av tyskerne som skyter dem i senk. Jan Baalsrud er den eneste som klarer å flykte, de andre blir skutt. Vi følger flukten og hans voldsomme kamp for å overleve...

Dette bygger som sagt på en sann historie og tar utgangspunkt i den verdensberømte boken ‘We die alone’ som er skrevet av David Howarth. Vi får også vite i at Jan Baalsrud selv har veiledet denne filmens opphavsmenn. Baalsrud ville at virkelighet skulle møtes i hans takk for livet. Det er utrolig å se hva man måtte gjennom på den tiden av psykiske og fysiske utfordringer under den voldsomme okkupasjon av landet. Tyskerne var ikke til å spøke med under andre verdenskrig. Den bragden å få hjulpet Jan Baalsrud over grensen til Sverige, kunne bety at de selv måtte bøte med livet.

Man må ha hatt en sterk psyke for å greie å gjennomgå slike bestrebelser som det fortelles om i 'Ni liv', jeg kan med hånden på hjertet si ikke hadde klart å gjennomføre dette farefulle oppdraget om jeg så var nødt. Dette vitner om en annen tid og en helt annen innstilling til å hjelpe andre enn det vi er vant til i dag. Alt dette viser at det å være norsk motstandsmann under andre verdenskrig må ha vært utrolig tøft. Tenk på alt det de måtte igjennom for å kjempe for fedrelandet sitt, med livet som innsats.

Filmteknisk er dette en bragd. Klippingen er perfekt gjort forhold til tiden og deres ressurser. Filmskaperene får veldig godt fram historien og det som skjer gjennom klippene som er gjort med forskjellige ‘effekter’ som gjennomsiktighet med flere andre klippeeffekter. Fotoet er også glimrende gjort og det er mye bruk av kreative kameravinkler og fiffig filming for å fortelle historien på en mest mulig troverdig og ekte måte med sparsomme midler og utstyr. Det er litt artig at man greier å fremstille ting på film uten å vise alt i fulle detaljer. Man ser eksempelvis en eksplosjon og i neste bilde ser man flagget på båten gå ned og det virker for oss som ser på at båten er borte. Og det er flere slike lignende scener.

Gjennom å benytte kreative kameravinkler og vise ting på andre måter enn rett frem, får filmskaperne fram en vel så god effekt. En scene som er veldig effektfull i så måte er den scenen der hovedrollefiguren amputerer litt av foten sin, da jeg så det måtte jeg nesten se bort og jeg gremmes en del av det, selv om man ikke får se noen verdens ting. Det er da jeg føler vi snakker om skikkelig filmmagi. Musikken passer også perfekt. Alt musikk er svært vellykket for å skape den riktige og dramatiske stemningen til en hver tid. Så får det heller bare være med at lydkvaliteten ikke alltid er av det beste slaget da alt annet er på topp.

Skuespillet er også ganske tiltalende om man ser bort i fra at ikke alle mestrer dialekten sin til punkt og prikke, men det er uansett pirk for skuespillerne gjøre virkelig en kjempejobb alle mann. Filmskaperne har samlet sammen et relativt kjent og dyktig gjeng eldre skuespillerskikkelser. Jack Fjeldstad står i front og er ubetalelig som Jan Baalsrud, han klarer å få fram lidelsene, redselen og hallusineringen til Baalsrud på en fortreffelig måte. I tillegg treffer vi de kjente og kjære skuespillerne Henny Moan (De dødes tjern) og Alf Malland (Broder Gabrielsen) i framtredene roller. Med er også Joachim Holst-Jensen (Tante Pose og Gjest Baardsen) som er en av mine helt klare favoritter i eldre norsk film. Han er en veldig dyktig karakterskuespiller og gjør her en litt artig rolle som en litt lur og forviten gammel bestefar. For oss som vokste opp på 1980-tallet drar man også kjensel på Sverre Hansen (Viva Villaveien!, Eggs og Kristin Lavransdatter).

Dette er nok en av de helt klart beste norske filmer gjennom tidene. Hvis man bare holder seg til actionfilmer er dette fult på høyden med spenningen som ble manet fram i Orions Belte. Jeg har sett denne filmen mange ganger og blir alltid like overrasket over hvor solid den er gjennomført. Den ble også nominert til Oscar også for beste fremmedspråklige film og det er det ikke mange norske filmer som har blitt. Med andre ord er dette helt klart en film å være stolt over. Filmen har også blitt kåret flere ganger til tidenes beste norske film både av jurier og folket.

Konklusjon
Dette er en fortelling som engasjerer deg og Arne Skouen viser seg som en meget dyktig regissør. Filmen holder et relativt høyt tempo og er underholdende hele veien. Det er sjelden kost for en norsk film som er laget på slutten av 1950-tallet. Det er virkelig imponerende at filmskaperne klarte å lage den så utrolig vellykket film den gangen med de få ressursene man hadde tilgjengelig. Dette er en sjeldenhet og slike filmer ser man dessverre ikke ofte. Dette holder til en helt klar sekser for noe av det ypperste som er laget innenfor norsk filmunderholdning og kunst for den saks skyld.

Se om film er på streaming:

Les også anmeldelser i samme filmserie:
- Den 12. mann - Zwart strør litt Hollywood over norsk krigshelt

Les også anmeldelser av andre filmer med samme regissør:
- An-Magritt - Passe vellykket norsk 1600-tallsdrama med spydspissen Ullmann i hovedrollen
- Musikanter - Svært sær komedie med papirtynn historie
- Kalde spor - Kunstnerisk og langsomt drama om svik og skyld
- Bussen - Sjarmernede bygdedrama med litt humor med på kjøpet
- Omringet - Spennende norsk okkupasjonsdrama
- Herren og hans tjenere - Interessant norsk drama med tvist
- Det brenner i natt! - Skouens fascinerende pyromanportrett
- Cirkus Fandango - En fin miljøskildring fra sirkuslivet
- Nødlanding - Godt spennende krigsdrama
- Gategutter - Interessant miljøskildring av Oslos gategutter alla 1920-tallet