Anmeldelse av Jernanger, norsk film fra 2009

Rustholken Jernanger ligger til kai i Stavanger, og der har den stått de siste 30 årene. Det er den hissige og bitre Eivind som eier båten. Han driver en kafe ombord på båten. Selv om Eivind viser at han ikke er redd for noe, har han også mye ugjort i kjærligheten. Han kan ikke glemme sin ungdoms forelskelse i Beatrice som har ventet i alle år på ham. Eivind skulle dra opp til sin kjære men det ble aldri noe av. Nå er han blitt både gammel og grå og med skrantende helse. Det er da den unge Kris dukker opp. Han er ung og eventyrlysten og akkurat den rette til å gi Eivind det sparket i baken som han trengte for å realisere sin livs reise tilbake til Nord...

Jeg må si at jeg hadde gledet meg veldig til denne filmen og visste ikke så mye om filmen på forhånd, annet enn at Bjørn Sundquist spilte i den. Det var igrunnen god nok grunn til å se denne filmen alene for. Det at multikunstneren Pål Jackman stod for regi, pirret også litt på nysgjerrigheten. Han hadde sin debutfilm med den stødige norske dramakomedien Detektor. Og her gjør han en utmerket innsats både med regi og manus for å få dette til å virke så interessant som det faktisk er å følge. Det føles også litt kunstnerisk til tider og det gir en ekstra dimensjon til filmen. Filmen er ikke slik jeg hadde sett for meg på forhånd, og det var jo også et pluss i min bok.

Bjørn Sundquist er jo som kjent en veldig dyktig norsk skuespiller. I Jernanger gjør han en av sitt livs beste roller. Når man ser ham i denne rollen kan man ikke tenke seg at noen annen skal kunne tolke rollen bedre enn nettopp ham. Han har den rette pondusen og har spilt med lignende register før men ikke en så mørk grinebiter som denne rollen. Den andre fremtredende rollen i denne filmen står Pål Sverre Valheim Hagen. Og Hagen har vist at han er en dyktig skuespiller fra før i blant annet filmen 'De Usynlige'. Selv om man opplever at Sundquist styrer skuta gjør også Valheim Hagen en solid rolle og gir oss mer av inntrykket om at dette flyter stødig på skuespillersiden.

Filmen spiller på flere strenger. Det er ikke helt gitt hvor veien går alle steder. Men når man lærer den rollefiguren Eivind å kjenne, er det litt enklere å se hvor dette kan ende. Selv om dette er veldig tragisk og bittert, er det gjort med en svart komisk undertone, som gjør at man ikke kan annet enn å flire av Eivinds replikker og handlingsmønster. Historien er bygget opp rundt karakteren Eivind og det er en fin flyt i filmen ut i fra alt som skjer. Man får litt tragedie, litt komedie, litt spenning og litt sjarm, litt musikk og litt hyggestunder.

Etter å ha sett filmen må jeg si meg godt fornøyd med den. Pål Jackman har gjort gode grep med skuespillerne, manus og ellers rundt andre ting som filmen klarer å formidle. Dette oppleves som en film med mye sjel og har en god ballast som man merker underveis. I det filmen begynner, er det veldig artig å bli kjent med karakterene. De er såpass godt konstruert at man blir glad i dem og føler med dem. Jeg ser på dette som en meget vellykket norsk film. Den virker å klare alt den forsøker seg på. Det er selvsagt litt sært, men det er jo bare bra i disse tider når nesten alt annet mark er pløyd. Jeg gir dere en sterk anbefaling om man liker Sundquist eller elsker litt dystre drama med sjarm og litt rusten kjærlighet.

Detektor - En fortellermessig bragd