Anmeldelse av Kurt Josef Wagle og Legenden om Fjordheksa (Legenden om Fjordheksa), norsk film fra 2010

Dette er historien om Kurt Josef Wagle, en førtidspensjonert fisker som må ut i Tappeluftsskogen for å lete etter sin homofile sønn Tordenskjold som har forsvunnet der ute et sted. Han er overbevist om at Tordenskjold er tatt av den beryktede Fjordheksa og får derfor med seg et følge for å finne han igjen. Blant dem er den lett pedofile ungdomsskolelæreren Gregor som ikke lenger får jobb i Sør-Norge, synske Lillian som har sterke følinger for det meste, den noe triggerglade politimannen Johansen og ikke minst Rock Fjellstad, den lokale trubaduren, mest kjent for å covre Shakira-låter! Sammen legger de altså ut på en ferd som skal vise seg å bli ganske så merkelig og rar. Dette er Tommy Wirkolas tredje lange spillefilm. Etter suksessene ’Kill Buljo’ og ’Død Snø’ er han, sammen med sin faste makker Stig Frode Henriksen, tilbake med en ny merkelig ”komedie”. Bare for å ha sagt det klinkende klart med én gang; dette er ingen komedie, ei heller en ny genistrek alá hans to første filmer. Den som finner enten manus, historie eller karakterene i denne filmen morsom, ja den bør virkelig revurdere sin humoristiske sans noe grundig.

Med den smått geniale, og til tider svært vellykkede ’Død Snø’ som sin hittil største og beste arbeid, er det fullstendig ubegripelig at det går an å lire av seg en film som ’Kurt Josef Wagle og legenden om Fjordheksa’. Begrunnelser for denne påstanden trenger man ikke lete lenge etter. For enten man tar for seg historien eller noe annet er dette tynne saker gitt!

Det hele skal liksom bæres fram av en historie som verken er spennende, engasjerende eller morsom. Det skjer fint lite egentlig på denne sære dokumentaraktige skogsturen, annet enn lange og kjedelige monologer. Manus er helt tydelig gjennomtenkt, med noen skikkelig saftige replikker titt og ofte. Problemet er bare at disse er så platte, gammeldags, vulgære eller umorsomme at det halve kunne vært nok. Man sitter faktisk her og der og måper over at det går an å lire av seg den ene replikken, grimasen eller liknende, og virkelig mene at dette skal være morsomt. Undertegnede har selvfølgelig tatt høyde for at ikke alle mennesker har sammen form for humor, men makan til bæsj, tiss og prompe-humor skulle man ikke tro ville forekomme i norsk film lenger i 2010, og det med en film som ’Tomme Tønner’ friskt i minnet!

Det virker i det hele tatt som denne gjengen tar sin egen interne gutteromshumor helt ut i denne filmen, noe som blant annet derfor blir totalt fremmed for oss andre som sitter og overværer dette. Karakterene er også, stort sett både uinteressante og mindre morsomme. Karakteren ’Rock’ må for eksempel være blant tidenes mest irriterende og dårlige karakter innen norsk film, og en i utgangspunktet bra skuespiller som Cecilie Moslie må man nesten bare lide med og synes synd på. Den eneste som er morsom, ja faktisk ganske så morsom, er Kristoffer Joners karakter som ironisk nok er like spydig og skeptisk til gjengen og deres opplegg som det vi som ser på er til det hele. Flere av karakterene spilles for øvrig på ingen måte av skuespillere, det er i beste fall amatørhobbyskuespillere.

Mange negative ord her, men hva annet kan en si om en kjedelig og uengasjerende film hvor platt intern og vulgær humor på ingen måte treffer lattermusklene, ei heller gjør den liksomme spenningen som filmen legger opp til. Dette er for all del heller ikke en grøsser. Filmens forsøk med luktekort for publikum blir heller ikke annet enn uinteressant og føles poengløst på alle måter.

’Kurt Josef Wagle’ er rett og slett et gigantisk og skuffende tilbakeskritt fra ’Død Snø’ og Tommy Wirkola. La oss virkelig håpe han er fullstendig klar over dette selv, hvis ikke får vi krysse fingre og tær for at han aldri får anledning til å feste noe slikt til en norsk filmrull noen gang igjen, please! La oss også for all del håpe at Wirkolas kolleger i USA, som han er i ferd med å lage en nyinnspilling av Hans og Grethe med, ikke får se denne skivebommen! Måtte denne filmen bare forbigås i stillhet. Takk.



Les også anmeldelser i samme filmserie:
- Kurt Josef Wagle og mordmysteriet på Hurtigruta - Ørlite mer morsomt enn førsterunden

Les også anmeldelser av andre filmer med samme regissør:
- Violent Night - En velfylt hyllest til en retro julegenre.
- I onde dager - Wirkola hopper etter Tarantino!
- Kurt Josef Wagle og mordmysteriet på Hurtigruta - Ørlite mer morsomt enn førsterunden
- What Happened to Monday - Wirkolas familiesaga om de syv søstre
- Død snø 2 - Villere og sykere oppfølger som overøser seg selv til det verre
- Hansel and Gretel: Witch Hunters - Leken og rotete grøt fra Wirkola
- Død Snø - Annerledes zombiefilm med sjarm
- Kill Buljo - The Movie - Får deg til å le innimellom

Les også andre anmeldelser av utgivelse:
- Pinlig og flau nordnorsk Blair Witch-parodi