Anmeldelse av Rosemary's Baby, amerikansk film fra 1968

Rosmary og Guy er et ungt ektepar. Guy er skuespiller og sliter med å få fart på karrièren. Paret ser seg om etter en leilighet i New York. Da kommer de over en i en bygård med en ledig leilighet. De bestemmer seg for at denne leiligheten er perfekt. En eldre herremann advarer dem dog mot boliggården. Han forteller at boliggården de skal flytte inn i bærer på mørke historier. Blant annet skal et ektepar ha spist småbarn. Og det skal også ha vært praktisert heksekunst i boliggården som ble kalt Svarte Bramford. I 1959 ble en død baby funnet innpakket i aviser i kjelleren. Men de fæle historiene skremmer ikke det unge ekteparet og de flytter inn i leiligheten. Naboene er noen snåle gamlinger som begynner å vise en voldsom interesse for det unge paret. Og når Rosmary blir gravid er naboene alltid til hjelp og kommer ofte på besøk og følger opp det unge paret. Noe er i gjerdet og Rosmary prøver å finne ut av hva det er...

Filmen begynner som en dramafilm med at det unge paret flytter inn i sin nyervervede leilighet. "Rosemary's Baby" tar seg relativt god tid på å introdusere karakterene og atmosfæren rundt dem. Første gang jeg så filmen synes jeg at ting gikk for sakte, men når jeg ser filmen igjen er det artig å oppleve hvilke frempek man får. Og dem er det heldigvis massevis av.

Skuespillet i filmen er stødig utført av Mia Farrow, som passer utmerket inn i rollen som Rosemary. Resten av castet er ikke så kjente skuespillere men gjør en flott innsats. De involverer navn som John Cassavetes, Sidney Blackmer og Ruth Gordon. Sistnevnte spiller utrolig godt og fikk en fortjent Oscar for beste birolle. "Rosmary's Baby" ble også nominert til to Oscar for beste manus som er skrevet av Roman Polanski selv. Han hadde også regien på denne utrolige perlen av en film.

Heldigvis forsøker filmen seg aldri på ting den ikke klarer å mestre. Filmen er gjort med en enkelhet som kan sammenlignes med eksempelvis 'Blair Witch-project', bare at dette ikke har virrende kameraer i tide og utide. Nettopp denne enkelheten gjør at dette blir utrolig effektfullt. Man sitter litt med en uggen følelse når man ser filmen. Og man er i konstant rush etter mer og mer av handlingen underveis i filmen. Intensiviteten i filmen er høy mot slutten og ting blir bygget opp på riktig måte. Både kameraføring og klipping er med på å vise redselen og den psykiske terroren som blant annet Rosemary befinner seg under.

Det er ikke ofte man kan se film fra sekstitallet som er så interessant. Spesielt ikke når de prøver seg innenfor grøssersjangeren. Men filmer som denne inneholder også et godt drama i bunn og i tillegg får vi mysteriet som skal løses mot slutten. Det tilfører en del høyere og mer intensivt tempo enn mange andre filmers utvikling fra lignende periode. Roman Polanski viser med denne filmen at han er et navn å regne med innenfor film. I ettertid har han fulgt opp med filmer som Pianisten og Chinatown.

Selv om jeg ikke liker grøssere var dette en film som var litt guffen og se. Men den hadde absolutt noe ved seg. Man lever seg veldig inn i filmen underveis. Den har også gode vendinger og ting blir presentert på en realistisk måte innenfor universet den befinner seg innenfor. Dette har også andre nyere filmer som 'La den rette komme inn' og 'Exorcisten' også gjort til sin nisje. Filmen har nok vært en relativt billig affære å spille inn, og det fornøyer en at det er ikke bare er penger som fenger. Her er det godt filmhåndtverk. Det brukes enkle men velfungerende virkemidler. Dette er en sann klassiker som bør oppleves om du tørr begi deg ut på den.

Leieboeren - Underholdende og svært stemningsskapende

Repulsion - Polanskis glemte psykologiske mesterverk

Venus In Fur - Sært rare gode greier fra Polanski

Polanskis Skyggen - Godt og stødig fra Polanski

Pianisten - Særedeles sterk og vellykket

Den Niende Porten - Polanski skaper stemning

Pirates - Sjørverunderholdning for unge eller eldre som drømmer seg litt tilbake til barndomsleken

Leieboeren - Underholdende og svært stemningsskapende

Chinatown - Nicholson og Polanski i solid Noir-samarbeid

The Fearless Vampire Killers - Helt OK film i nydelig utførelse

Repulsion - Polanskis glemte psykologiske mesterverk

Gåsehud