Påls forhold til film

Jeg er født på begynnelsen av 80-tallet. Videospilleren kom til Norge i 1978. Før det var filmen noe man nesten bare fikk på kino. Derfor var det en revolusjon da videobutikkene begynte å gjøre sitt inntog i Norge. Jeg husker første gang jeg leide en video til mitt eget bursdagsbesøk. Den gang var akkurat VHS kommet til de mange oppblomstrende videobutikkene. Vi hadde ikke egen videospiller så vi lånte en såkalt moviebox på videoutleiet. Først var det tegnefilmen som trigget min interesse som de fleste andre i ung barneskolealder. Den første VHS-en jeg lånte var en miks av forskjellige korte tegnefilmer som sikkert må ha vært episoder i noe ment for TV. Det å få filmen hjem i din egen stue var noe helt magisk for meg. Det var ikke ofte man fikk muligheten til dette og det var stort sett bursdager som gjorde at man fikk en gylden mulighet til å kunne låne den filmen man helst ville se. Det var et helt nytt univers som åpnet seg for meg da jeg kom i videobutikken. Det føltes nærmest som en endeløs kilde til underholdning. Og dette var lenge før internett, og jeg var heller ikke flink til å lese aviser og anmeldelser på filmer så når man kom i videobutikken så viste man ikke hva som ventet en av kvalitet på filmene. Da var det bare coverne som måtte fortelle deg hva filmene kunne inneholde av små skatter.



Etter min tegnefilmfase var over var det komediene som først trigget min interesse. Alle synes jo det er gøy å le og jeg kunne ikke få nok av komiske filmer. Jeg fikk mange favoritter som blant annet Hot Shots 1 og Hot Shots 2 som jeg har sett drøssevis av ganger og i ettertid har jeg først blitt oppmerksom på hvilke filmer de egentlig parodierte. Jeg har også vært svak for Pink Panther. Og da tenker jeg ikke på de nye filmene, men de legendariske filmene med Peter Sellers i hovedrollen. I tillegg er Ace Ventura 2 en av de filmene jeg har kost meg mest med av komedier på kino. Ellers er nok Mannen med den nakne pistol-filmene noe av det ypperste av tullekomikk som er laget. Disse filmene og da spesielt film 1 og 2 i serien er noe jeg kommer tilbake til gang på gang og synes er like morsom hver gang. Når jeg var i barneskolealder var jo også Politiskolen noe av det kuleste og morsomste. Det var dritfett for oss kidsa å se på politiskoleaspiranter som køddet med hverandre og fant på mye gøy. Men i voksen alder er det vel disse filmene som jeg blir mest skuffet over i gjensynet. De har tapt seg så mye og er knapt nok severdig for barna. Jeg vil også trekke frem Gudene må være gale 1 og 2 som var svært populær for sin slapstick og spolehumor som var svært populært på 80 og begynnelsen av 90-tallet. I tillegg kommer også selvsagt Olsenbanden-filmene som var vår norske svar på sukesskomedier for folket og også barneskoleungene som lånte dem i alle bursdager.



Og så oppdaget jeg kinoen og den var noe ytterligere utover det å låne film. Alt ble så stort og så nært på kino. Jeg husker det som den dag i går da jeg så filmen Mormor og de åtte ungene i skogen på kino. Det var den aller første kinofilmen jeg så og den gav virkelig mersmak. Da jeg på midten av barneskolen så jeg Flåklypa Grand Prix på kino. Det gjorde sitt til at jeg fikk et nærmest fanatisk forhold til den filmen. Jeg husker jeg gren meg til å leie den på videosjappen flere ganger i tiden etter kinobesøket. Det å skulle få lov til å gå på kino var en gave jeg tok i mot så ofte jeg kunne. Men den gangen var man ikke så bortskjemt med penger som i dag og det å kunne gå på kino var bare noe man gjorde på spesielle anledninger som med skolen eller en sjelden gang i blant. Det var noe eget å kunne nyte snopet i kinosalen og leve seg inn i filmene man ble servert. Men etter Flåklypa på kino gikk det flere år før jeg fikk et like stort gåsehudsøyeblikk. Det var ikke før jeg så Jurassic Park at jeg virkelig begynte å få øynene opp for effektfilm av ypperste merke. Og noen år etter det kom jo Independence day og jeg tror jeg må si at det er en av de største kinoøyblikkene mine. Det er noe eget når man er bare 16 år gammel, setter seg ned i kinosetet og blir blåst i bakken av det man får presentert. Det var noe ubeskrivelig over Independence day. Det var Will Smith, slemme romvesen, en god dose humor og vanvittige effekter som var svært banebrytende for sin tid. Det var med filmer som Jurrasic park og Independence Day som endret hva man kunne forvente seg av en popcornfilm. Senere da jeg fikk meg jobb på gymnaset gikk jeg på kino mange ganger i måneden, og jeg kunne også se flere filmer på en dag om jeg hadde tid. Kinoen var da det store øyeblikket i hverdagen, å komme seg ut å drømme seg bort i de store blockbusterne og mere til.



Ved siden av Independence day er nok Fight Club mitt største kinominne. Jeg husker godt at jeg og noen kamerater ankom kinoen bare ti minutter før førpremieren til Fight Club. Det virket som den kuleste filmen som gikk da, men det var bare det at køene forran kinolukene var lange som et vondt år. Det var da en kamerat av meg spottet en jente han hadde gått i klasse med nesten fremst i køen. Han øynet en sjanse og fikk henne til å kjøpe biletter til oss gutta. Kvelden var reddet trodde vi, men da vi kom inn i kinosalen fortsatte problemene. Vi kom jo inn alt for sent og på våre plasser satt det noen andre som også hadde samme billettene som oss. Vi tok kontakt med kinofolkene og fikk oss noen stoler som ble plassert midt i salen. Mye bedre plasser enn vi hadde fått tildelt. Da var det bare lene seg tilbake å betrakte filmen. Det var noe med den filmen i tiden som bare var helt rått. Den overrasket og var annerledes enn alt annet jeg hadde sett fra før.



Jeg forsøkte også alltid å få med meg filmer på TV, men det var ikke så lett særlig når TV-en skulle av når det ble sent på kvelden. Jeg husker dog øyeblikk som da jeg så den første Supermann-filmen på NRK. Da var det sporenstreks ut å leke supermann til jeg skulle i seng. En slik eldre effektfilm gjorde inntrykk på en liten gutt som meg. Jeg husker også at jeg så Verdens Sprøeste Bilrace også i samme periode som jeg også digget. Masse fete biler, damer og komikk. Det kunne nesten bli litt mye for en barneskolegutt. Ellers gikk det veldig mye i Westernfilmer som jeg så sammen med min familie i sommerferien. Jeg glemmer aldri første gang jeg så The Good, The Bad and The Ugly eller Lonesome Dove. Det gjorde at jeg også fikk et forhold til western som også inspirerte Indianer og Cowboy-leken med vennene. Men det minnet av filmer jeg så på TV er nok den gangen jeg så Alien første gang som sitter seg mest brent inn i som mest. Jeg kan ikke ha vært mer enn rundt 11-12 år gammel. Den gikk på på NRK på kvelden og jeg synes først den virket litt kjedelig, men etter å ha fulgt med litt var jeg helt hekta. Den er en veldig god thriller og helt ulikt alt annet jeg hadde sett til da. Det var en utrolig spennende opplevelse å se filmen den gangen. Den er jo litt ekkel og skremmende, spesielt for barn som meg. Jeg husker jeg svettet godt på hele kroppen og var nesten våt på T-skjorten. Etter denne filmen ble jeg litt bitt av sci-fi-basillen og nå er jeg blitt en som nesten ikke kan få nok av sjangeren selv om jeg egentlig nesten liker all film like mye.



En annen milepæl var da vi fikk vår første videospiller i heimen. Det gjorde at jeg investerte alle mine penger i opptakskassetter slik at jeg skulle få med meg alle de kule filmene som gikk på TV så sent på kvelden at ikke TV-en sto på i stuen lenger. Det var da jeg oppdaget filmer som RoboCop, Gremlins, The Omen, Aliens, Blues Brothers, Star Wars og Indiana Jones. Man får ofte et eget forhold til slike filmer som man ser i ung alder og som preger filmsmaken din. Først var det alltid komedien som var det store, men så tok grøssere mer over fordi jeg ikke fikk lov å se dem, og så ble bare sci-fi det aller største i min verden. Filmer som Alien, Aliens, The Abyss, Terminator og T2 ble raskt mine aller største filmfavoritter. Jeg trenger vil ikke nevne at jeg er noen stor James Cameron-fan, det sier seg vel selv. Det ble også enda litt mer interessant å ta opp filmer når vi fikk parabol og da mange flere kanaler enn bare NRK og TV2. Det var da jeg så Seven for første gang. Det var en film alle snakket om og med en mesterlig uhyggelig oppbygning og en genial slutt. Den filmen i tillegg til Fight Club og The Game har nok gjort sitt til at David Fincher ble en av mine største favoritter.



Selv om mitt forhold til film alltid har vært svært energisk hadde jeg faktisk ikke sett så utrolig mye film før jeg begynte å kjøpe mine første DVD-er når jeg studerte. Da begynte jeg å tette alle hullene i min filmtitterkarriere. Det er jo en jungel av filmer der ute og jo mer man ser jo mer finner man ut at det nesten er en umulig oppgave å få med seg alt man vil se, selv om man ser en film for dagen. Jeg oppdaget Dark City som er en mørk sci-fi film som kom like før Matrix, men som ikke nådde kinoen. Filmen er et mesterverk av de skjeldne og er en av de filmene jeg har sett flest ganger også med diverse kommentarorspor. Også mitt første gjennomsyn av den første Planet of the Apes-filmen med Charlton Heston var noe av det jeg har satt aller mest pris på i voksen alder. Det er jo sci-fi og så er filmen så utrolig kult lagt opp at den virkelig forførte meg på en sjelden oppslukende måte. Og som alle andre så jeg Frihetens Regn som også jeg digget like mye som alle de andre. Det går jo ikke an å misslike den filmen. I samme periode så jeg også Gudfaren-filmene for første gang og de to første filmene fant jeg helt magisk. Jeg var på forhånd glad i mafiafilmer gjennom Martin Scorseses Casino som var den første filmen jeg kjøpte selv. Gudfaren og Gudfaren 2 er filmer som jeg kommer tilbake til gang på gang som et fascinerende skue og storslått filmfortelling.



Men en litt mer glemt skatt som jeg oppdaget litt senere var 12 Angry Men. Jeg fikk tipset om denne filmen fra en filmfrontbruker og ble ikke skuffet. For en film! Dette handler om en jurie som skal finne ut om en gutt er skyldig i drap. Hele filmen er laget i sort/hvitt og foregår i ett og samme rom. Jeg tenkte mitt da jeg hørte dette, men jeg har testet denne filmen på en rekke folk som liker best ‘dagens actionfilmer’, og de digget filmen de også selv om de var sinnsykt negativt innstilt til filmen i starten. Dette er en svært fascinerende film som må sees. En film jeg heller aldri glemmer er Sunset Boulevard fra 1950. Jeg lånte den første gang på biblioteket og så begynnelsen på filmen, og ble helt solgt, men rakk aldri å se mer før jeg leverte den inn. Etter dette har jeg tenkt mye på denne filmen som jeg til slutt kjøpte for å se den i sin helhet. Den er passe mystisk og forteller en gnistrende Film Noir-historie om en filmdiva og en ung mann pluss et drap. Denne filmen er for meg stor film-magi og jeg kan se den gang på gang uten å gå lei. Også Stanley Kubrick sine filmer har forført meg. Det er vanskelig å plukke favoritter fra hans filmografi men Ondskapens Hotell, A Clockwork Orange og 2001 - En Romodysse er nok mine udiskutable favoritter. 2001 begynte som en film jeg nesten måtte spole meg igjennom med denne apesekvensen i begynnelsen og den psykedliske fargedimensjonen på slutten. Men den filmen har vokst og vokst for hvert gjennomsyn. En annen film jeg heller ikke kommer utenom å nevne er Akira Kurosawas De Syv Samuraier fra 1954. Den begynner som et drama og utvikler seg til den tøffeste actionfilmen som noen gang er laget. Man glemmer lett 300 når man ser dette. Dette har mye mer storslagen kampskildringer som innvolverer samuraiene i vill utfoldelse med sverd, spyd, kniv og til hest. Dette må være tidenes beste film og var noe som overrasket meg stort og var over all forventning.



Man finner jo også tilbake til gamle skatter igjen også og de største øyeblikkene er ofte å se om igjen sine favorittfilmer med gjevne mellomrom, fordi en god film kan ikke sees for ofte. Noen ganger er det kult å bare se om igjen favorittscener som man synes er skikkelig tøffe. Men jeg må innrømme at det er noe eget å se en diggbar film for første gang. Hvem glemmer ikke første gang man så The Matrix, Fight Club eller Pulp Fiction? De aller største kinoopplevelsene hadde man nok den gangen der man i sene tenårene der man begynte å gå på kino helt selv og kunne bestemme akkurat hva man ville se. I senere tid har også Christopher Nolans filmer vært noe jeg har kikket ofte på. Han har jo enda til gode å lage en dårlig film og har en vanvittig imponerende film-CV med filmer som Memento, Batman Begins, The Prestige, The Dark Knight, Inception og The Dark Knight Rises. Ved siden av Steven Spielberg og Cameron så er nok Nolan en av de aller største gutta i Hollywood for meg. Jeg er også svak for Tarantino som jeg først hatet, men nå elsker mer og mer for hver film jeg ser av ham.



Det danner også et eget kappittel i mitt liv da jeg var på kino å så Ringenes Herre-filmene. Den første filmen er noe av det ypperste som er laget av film noensinne. Og oppfølgerne følger like bak og danner en mesterlig triologi. Og da de utvidede versjonene kom så jeg dem gang på gang som oppladning til hver ny kinofilm og mere til. En annen som fikk stor plass i mitt liv var Alfred Hitchcock. Jeg har ikke sett absolutt alle hans filmer, men nært opp til alle han har laget. Han har alltid stått mitt hjerte nærmt helt siden jeg så Vertigo i tenårene. Det var en film jeg digget og da jeg fulgte opp med å se Fuglene ble jeg ytterligere mer interessert i hva Hitchcock hadde å by på. I ettertid så er det nok Rear Window som står igjen som min ynglingshitchcock. Når man ser flere av Hitchcock sine filmer ser vi at han er en ytterst brilliant forteller. Alle hans filmer bygger på veldig kule historier der man ikke vet helt hva som kommer til å skje. Dette er historier og filmer rett etter mitt hjerte. Jeg nærmest elsker å få filmer som begynner på mystisk vis og som utrulleres underveis mens man ser slik som Hitchcock er en mester av. Da er det heller ikke noen bombe at jeg elsker konseptfilmer og da særlig med de som M. Night Shyamalan lager. Han er en regissør som jeg føler har samme spirit og utgangspunkt som Hitchcock når han lager film. Jeg digger jo Den sjette sansen, og jeg også synes at ikke de andre filmene klarer å følge helt opp til den genialiteten, men det er også interessante aspekter ved alle hans filmer (utenom The Last Airbender) som viser at han er en god forteller. Jeg liker hvordan Shyamalan forsøker som Hitchcock å trigge vår eventyrlyst. Filmene begynner på en måte som vi ikke helt forstår og så legger man stein på stein mot løsningen. Og noen ganger blir vi også litt lurt som i The Village og det føles også kult. Vi får det nye eventyret med Lady in the Water og det stilige utgangspunktet i The Happening. Unbreakable er smart og storveis og Signs har sine stunder den også.



Jeg har også hatt en stor forkjærlighet for norsk film i perioder. Det begynte i ung alder med norske barnefilmer. Det var gull da NRK sendte de beste norske barnefilmene på TV hver nyttår. Jeg elsket filmer som Sigurd Drakedreper, Bak sju hav, Håkon Håkonsen, Herman og Døden på Oslo S. I slutten på tenårene så jeg Schpaaa og den gjorde at jeg fikk et meget sterkt forhold til Erik Poppe som filmskaper. Han gav meg noe nytt og spennende som traff meg. Senere har han også fulgt opp med andre filmer som gjør at jeg fremdeles ser på ham som en spennende norsk filmskaper. Jeg digget også den første Ellingfilmen som nærmest er en perfekt norsk folkekomedie i tillegg til å være en glimrende som dramafilm også. Jeg så Elling på kino og har også likt filmen i alle gjensyn etter dette. I begynnelsen av 20-årene fikk jeg et kikk for å se norske klassikere og gikk hyppig på biblioteket og lånte norsk film. Da fant jeg mange av de norske klassikerne som jeg fremdeles elsker som Ni Liv, Sult, De Dødes tjern, Orions Belte, Veiviseren og Insomnia. Jeg fikk også et stort forhold til Bent Hamer etter å ha sett Eggs som er en usedvanlig sær og en artig liten godbit. Han har også levert med Salmer fra kjøkkenet og fremstår som en spennende filmskaper som kan lage mye særegent som speiler den norske folkesjelen. Når jeg rundet tredve begynte jeg å fatte mer interesse for ekspermentelle filmer som gav meg en ny måte å oppleve film på. Der er nok Joachim Triers Reprise og Erik Løchens filmer Jakten og Motforestilling det kuleste som er laget. Jeg vil også trekke frem en norsk film som jeg alltid har digget og som jeg føler er litt undervurdert og det er Gjest Baardsen fra 1939. Man trodde aldri at en så gammel komedie kunne underholde på det planet som den gjør selv den dag i dag. For det første er regien nærmest perfekt gjort av Tancred Ibsen og så får man en Alfred Maurstad i storform. Dette er virkelig folkekomedie på sitt ytterste og overgår mye av det andre som er laget.



Jo mer film jeg ser jo mer utvikler filmsmaken min seg. Jeg er nå omtrent altetende utenom at jeg har et lite forbehold om skrekkfilm som jeg nok ser minst av, men som jeg dog ser selv om jeg ikke alltid liker å se den. Jeg har et problem med angst og det passer ikke alltid så godt sammen med skrekkfilmer. Derfor gruer jeg meg ofte til å se skrekkfilmer og er glad når de er overstått. De beste skrekkfilmene jeg har sett er nok Ondskapens Hotell, Nattsvermeren, The Omen, Rosemary's baby, Nosferatu (1922), Psycho, Haisommer, Braindead og Motorsagmassakren (1974). Men over til min filmsmak igjen som nok har endret seg litt opp igjennom tiden fra tegnefilm, til komedie, over på skrekk og sci-fi, og bort fra skrekk igjen, over på drama, sære filmer og selvsagt action da som alle liker litt av. Min kanskje største favorittfilm er Sanger fra Andre etasje. Den er svensk og svært sær, original og ulik alt annet jeg har sett. Den filmen er den jeg kan se flest ganger og aldri bli lei. Det er nok mye av grunnen til at jeg elsker den filmen. Der får jeg le, gråte litt og bli visuelt overbegeistret fordi scenografien i filmen er noe av det mest gjennomførte man finner på film sammen med de utrolig lange scenene som må ha vært filmhistoriens største mareritt å spille inn. Regissøren Roy Andersson er en artig skrue og en mann jeg seg svært opp til som filmkunstner. Det er også kult å se hvordan man lagde storfilmer før i tiden og en film som King Kong fra 1933, har lenge vært noe jeg bare digger for sin voldsomme kreativitet og syke effekter for sin tid.



Jeg har også fått litt greien for stumfilmer. Det begynte med at jeg så noen kortfilmer til Buster Keaton. Om du skal begynne med noe av hans mest geniale kan du se kortfilmen Neighbors fra 1920 som er noe av det ypperste man får i sirkusakrobatikk på film i denne perioden. Videre må du også få med deg Generalen som nok er hans beste spillestumfilm. Men også med Steamboat Bill, Jr. viser Keaton muskler med en av de dristigste og kuleste stuntscener som er laget på film. Det blåste i alle fall meg i bakken og sammen med det typiske steinfjeset til Buster Keaton som er hans store varemerke så er han blitt en større yngling av stumfilmgutta enn selv Chaplin. Charles Chaplin lagde litt andre type filmer han hadde mer snublekomikk i sine stumfilmer og man gikk litt lei hans gjentakende landstryker som han alltid spilte. Det snudde selvsagt litt når han kom med sine tøffe spillefilmer som også fremdeles har noe for seg som Modern Times, The Great Dictator og The Gold Rush. Disse filmene har mye magi ved seg og er bra innovative for sin tid og fremstår i dag også som klassikere du bør se. Nosferatu var også en stor overaskelse for min del den filmen føler jeg også folk bør se med sin nærmest ikoniske tolkning av Max Schreck som det vi i dag kjenner igjen som Dracula. Det er en god del gåsehudscener i denne filmen og særlig de som omhandler mystikken rundt Dracula eller Graf Orlok som han heter her. Jeg som er en selverklært sci-fi-digger kommer heller ikke utenom å nevne den tyske filmen Metropolis som jeg kjøpte med en gang den ble tilgjengelig i nesten komplett utagave. Det er noe med denne filmen som er så storslagent. Jeg har sansen for at man forsøker å gjøre store sett med mye statister og det får man virkelig her på en måte det oser respekt av. Metropolis er nok på grensen til det man kunne lage av film i 1927.



Og da min interesse begynte med tegnefilm så skal jeg også ende min egen filmliv med å fortelle om hvordan animasjonsfilmen også i voksen alder er noe jeg verdsetter høyt. Det hele begynte vel midt i 20-årene da jeg så Chihiro og heksene. Det var en film som gjorde at jeg ble helt solgt på hva tegnefilmer kunne tilby. Det gikk noen år før jeg så flere av Hayao Miyazakis filmer og da jeg oppdaget at nesten alle hans andre filmer var like fortryllende så ble han raskt en av mine ynglingsregissører. Og fra Japans Disney over til Walt Disney. Jeg har alltid elsket Disney aller høyest i min barndom. Det var filmer jeg aldri kunne få nok av, men jeg så aldri så mange av dem. Og det var ikke før jeg i voksen alder skaffet meg komplett Diney klassikersamling at jeg fikk tatt igjen all magien som manglet fra min barndom. Jeg er nok en mann som er litt barnslig av meg og drømmer meg lett vekk i filmer som Snehvit og de syv dvergene eller Pinocchio. Min interesse for dataanimasjon begynte imidlertid med at jeg så filmen Istid på kino. Den filmen var utrolig morsom og flott. Etter dette prøvde jeg meg på en rekke andre filmer, men det var ikke før at jeg så Toy Story av Pixar at det ble en besettelse. Det har gjort at jeg har skaffet meg alle Pixars filmer som nesten bare er blitt bedre og bedre med årene. Jeg elsker hver og en av dem svært høyt. Det er skikkelig vanskelig å plukke en favoritt, men om jeg må så blir det nok Up som har en av de kuleste og mest særgene begynnelsene jeg har sett på film og er også mesterlig utført som en av de mest selvforklarende, vakre og rørende stumfilmsekvensene jeg har sett. For den sags skyld ellers på film også.