| 
Vi nærmer oss et nytt år, da gjenstår det bare å oppsummere det gamle.
Hei og velkommen til Filmfronts oppsummering av anime-året 2016. Anime-året 2016 har totalt sett vært litt skuffende. Det har vært flere gode enkeltserier, men jevnt over har det vært bedre år tidligere. For å oppsummere 2016 har jeg satt opp en del kategorier for å gi ris og ros til de som fortjener det. Til slutt avslutter jeg med en topp 10-liste over de beste seriene som ble ferdigsendt i løpet av 2016. Kategoriene og vinnerne er markert med fet skrift, mens de som får (u)hederlig omtale følger i parentesen etter vinneren.
Årets skuffelse: Madhouse Studio (ERASEDs avslutning, sportsserier som Days og Prince of Stride: Alternative)
Etter at jeg kåret Madhouse Studios til årets studio i fjor og forfjor, var forventningene mine til Madhouse høye for 2016, men hvordan følger man egentlig opp 2015s mektige oppstilling av imponerende serier? Det gjør man ikke, er det enkle svaret. I 2016 leverte Madhouse noe av det svakeste vi har sett på flere år fra dem, med blant annet skuffelser som Prince of Stride: Alternative og første halvdel av All Out!!. Det lille lysglimtet vi så fra dem i 2016 var Alderamin on the Sky, men selv den levde ikke opp til Madhouse-standarden. Men jeg regner likevel med at de allerede slår tilbake i januar med ACCA: 13-ku Kansatsu-ka av One-Punch Man-regissør Shingo Natsume.
Årets verste: The Lost Village (Sushi Police)
Det finnes ikke tvil om at jeg synes at The Lost Village var den verste serien i 2016. Sushi Police er ganske nære, men det var bare tre-fire minutter med tortur per episode, mens The Lost Village hadde episoder på over 20 minutter. Hovedproblemene til The Lost Village stammer fra manuset. Først og fremst er det altfor mange karakterer som ikke gjøres noe med, til tross for at det brukes tid på dem i den første episoden. Videre greier serien aldri å gjøre noe med den nifse atmosfæren eller de nevnte karakterene. Serien mangler rett og slett sjel.
Årets annonsering: Sesongen for andre sesong av Attack on Titan blir fastsatt (The Eccentric Family sesong 2, TV-serie-adaptasjon av Little Witch Academia, mer Gintama, My Hero Academia sesong 2, to prosjekter av Masaaki Yuasa)
Personlig er jeg mer opprømt over å få en ny sesong av The Eccentric Family, men det er umulig å overse hva som egentlig var 2016s største annonsering, nemlig at andre sesong av Attack on Titan er på vei. Dette har blitt annonsert tidligere, men først nå har vi fått vite at sesongen vil starte i april 2017, som en del av vårsesongen. Attack on Titan stod som kjent for en av de største animesuksessene i 2013, og siden den gang har en oppfølger vært etterlengtet.
Årets studio: Bones (Studio DEEN, David Production, Polygon Pictures)
Siden Madhouse Studios tullet det til i år, må jeg faktisk finne et annet studio for en gangs skyld. Blant alternativene finner vi Polygon Pictures, som stod bak Ajin, David Production som fortsetter å levere med sine JoJo’s Bizarre Adventure-adaptasjoner og Studio DEEN, som jeg aldri hadde trodd skulle være så nærme etter nærmest å ha blitt latterliggjort som et av de verste studioene i en årrekke. Deen så ut til skulle ta denne kategorien med serier som Showa and Genroku Era Lover's Suicide Through Rakugo, KonoSuba: God's Blessing on This Wonderful World! og Haven't You Heard? I'm Sakamoto på CV-en, men det var helt til Bones dukket opp og viste hvem som var sjef. Bones har i flere år vist at de er høyst kapable til å animere, men av og til har de sviktet i sin historieformidling. Det gjorde de i mindre grad i år med serier som My Hero Academia, Mob Psycho 100 og Bungou Stray Dogs. Bones viste at de hadde adaptert prosjekter som passet for dem, og det lyktes de i, derfor er de årets studio.
Årets comeback: Natsume’s Book of Friends Go (sesong 5)
Noen ganger sitter man igjen med en tom følelse etter å ha sett en god serie, og man blir litt trist over at det ikke finnes flere sesonger, spesielt når det er snakk om et ufullstendig verk. Det var den følelsen jeg hadde etter den fjerde sesongen av Natsume’s Book of Friends, som ble sendt i begynnelsen av 2012. Fire og et halvt år senere kom endelig serien tilbake, og det var med samme utførelse som alltid. Enda bedre er det at den sjette sesongen av denne hjertevarmende serien kommer til neste år.
Årets heftigste (action): Mob Psycho 100 (My Hero Academia, Kabaneri of the Iron Fortress, Drifters)
Som alltid er det nok av actionserier å ta av. Hvis man er ute etter blodig action, bør man gå for Drifters, My Hero Academia hvis man ønsker seg superheltaction eller Kabaneri of the Iron Fortress hvis man ønsker seg zombieaction med steampunkvåpen. Men jeg endte til slutt opp med den overnaturlige actionserien Mob Psycho 100 fra skaperen av One-Punch Man som var godt adaptert av studioet Bones. Den er kanskje ikke like brutal som Drifters eller Kabaneri of the Iron Fortress eller like god totalt sett som den andre Bones-serien her, My Hero Academia, men når det gjelder action, så synes jeg at Mob Psycho 100 innfridde i langt større grad med tanke på koreografi, energi og, vel, hvor kult Bones fikk det til å se ut.
Årets morsomste: Haven't You Heard? I'm Sakamoto (Sekkou Boys, KonoSuba: God's Blessing on This Wonderful World! og Handa-kun)
Det var ikke så mange morsomme serier i 2016, men det var likevel noen som greide å treffe lattermuskelen helt rett. Sekkou Boys var en solid parodiserie om idoler og boyband, Handa-kun var en helt grei forløper til Barakamon og KonoSuba var nok en serie om en vanlig fyr i en fantasiverden, bare at den var morsommere og generelt bedre enn mye annet innenfor sjangeren. Men det skulle vise seg at det bare trengtes en kar for å redde humoren i 2016, og det var Sakamoto i Haven't You Heard? I'm Sakamoto. Haven't You Heard? I'm Sakamoto er en serie som baserer seg på et sketsjformat der egentlig alt koker ned til hvordan Sakamoto kommer til å løse en gitt situasjon. I lengden blir det nok litt for mye av det gode, men som TV-serie funker det mer enn godt nok til å bli kåret til årets morsomste.
Årets følelsesladde: ERASED (Orange, Assassination Classroom S2, My Hero Academia)
Av spoilerårsaker ønsker jeg ikke å gå spesifikt inn på akkurat hva som gjør disse seriene følelsesladde, med unntak av My Hero Academia, der er det mest musikken som gjør det i kombinasjon med noen litt cheesy, men effektive sitater. De tre andre er relatert til sine karakterer, og av dem er det ERASED som treffer hardest. ERASED handler om Satoru Fujinuma som reiser tilbake i tid for å redde sin barndomsvenn Kayo Hinazuki fra å bli offer for en seriemorder. Det tristeste er hele bakgrunnen til Kayo Hinazauki og misbruket hun blir påført, noe som kulminerer i et av de mest hjerteskjærende/hjertevarmende øyeblikkene i episode 8.
Årets positive overraskelse: Samarbeidet til Funimation og Crunchyroll (Hele Relife blir sluppet på en gang)
Jeg hadde ikke trodd det hvis jeg ikke hadde sett det, men det at to av de største aktørene på anime-markedet inngikk et partnerskap som skulle inkludere deling av lisenser, var en positiv overraskelse for den som ser anime. Crunchyroll, som mer eller mindre har hele verden som marked, begynte å få rettigheter til serier som kunne vises nye steder, for det meste i Nord-Amerika og England, der Funimation har sine markeder. Litt negativt er det kanskje at med mindre konkurranse og lavere priser per episode, vil det gå mest utover animeprodusentene.
Årets negative overraskelse: Annonseringen av Code Geass: Lelouch of the Revival
Hvis vi går nedover listen over serier som hadde en konkluderende og tilfredsstillende avslutning, så finner vi ganske sikkert Code Geass. Men selv det har ikke stoppet skaperne fra å melke serien for hele fem spin-off-filmer og flere spesialepisoder. I 2016, ti år etter premieren til første sesong av Code Geass, ble det annonsert at hovedserien ville fortsette. Det er helt uforståelig, overraskende og unødvendig.
Årets ”Dark Horse”: Ajin
CGI, CGI, CGI, CGI, CGI. Sa jeg CGI? Da må jo en serie være dårlig, eller? Nei, Polygon Pictures viser nok en gang at det ikke er tilfellet når de igjen produserer en serie i ren CGI. Men det er likevel et uheldig utgangspunkt ettersom det er knyttet negative konnotasjoner til animasjonsstilen, og det gjør ofte at den har dårligere forutsetninger for å lykkes i dagens animelandskap. Polygon Pictures begynner å få dreisen på CGI, og selv det jeg hadde mest problemer med i deres forrige verk, Knights of Sidonia, altså karakterdesignet, har blitt langt bedre med flere tydelige trekk.
Årets kontroversielle: Live-action-annonseringer av kjente serier (Den nye Berserk-adaptasjonen)
En ny tid er over oss. Husker du Dragon Ball Z-adaptasjonen til Hollywood? Ikke? Det håper Hollywood også. For i 2017 kommer to nye forsøk på å vise at det kanskje kan være noe å hente fra anime når Ghost in the Shell og Death Note blir lansert. Samtidig har det i 2016 blitt annonsert flere live-action-adaptasjoner, blant annet for Fullmetal Alchemist, Gintama, JoJo’s Bizarre Adventure og Naruto. Av disse fire er det foreløpig bare Naruto som er tiltenkt en vestlig adaptasjon. Likevel har det vekket sterke kontroverser rundt alle disse annonseringene ettersom flere slike adaptasjoner har feilet.
Årets visuelle stil: Mob Psycho 100 (Yuri on Ice!!!, Drifters, 91 Days, Kiznaiver og JoJo’s Bizarre Adventure: Diamond is Unbreakable)
Når det gjelder visuell stil, er det mange tilnærminger til hvordan en serie skal se ut. Det kan være snakk om den røffe stilen til Drifters, den fargerike stilen til Kiznaiver, den mørke stilen til 91 Days, den glatte stilen til Yuri on Ice!!! eller blandingen av farger til JoJo’s Bizarre Adventure: Diamond is Unbreakable. Men jeg liker det best når man går for en utradisjonell stil, og det har ikke vært noe mer utradisjonelt enn Mob Psycho 100 i år. Mob Psycho 100s visuelle stil er verken røff eller glatt, den er minimalistisk og surrealistisk. Fargene virker bleke og later til å mangle detaljer. Men når det virkelig gjelder å vise eksplosiviteten som visse karakterer uttrykker, da kan hele den visuelle stilen snus opp-ned og være langt mer detaljert.
Årets animasjon: Under the Dog (Yuri on Ice!!!, Sound! Euphonium sesong 2, Mob Psycho 100)
Under the Dog er ikke akkurat et mesterverk, det er mer eller mindre en middelmådig affære. Men det er en ting som skiller seg ut i det Kickstarter-finansierte prosjektet, og det er animasjonen. Animasjonen har god flyt og preges av godt håndverk, selv om det går på bekostning av noe som kan minne om en historie. Under the Dog er en sci-fi-action-kortfilm som har mye bevegelse og solid klipping som får animasjonen til å se enda bedre ut.
Årets WTF: Keijo!!!!!!!!
Ja, det er faktisk åtte utropstegn i tittelen på denne serien. Men det er ikke derfor den er her. Det viser seg at Keijo er en uvanlig sportsserie, vanligvis ser man serier som dekker tradisjonelle og litt mindre tradisjonelle eller bare følger sportsserieformatet, men Keijo er nok litt utenfor dette ettersom den handler om jenter som konkurrerer i å dytte hverandre av en plattform ved hjelp av brystene og rumpene.
Årets ”ikke døm noe etter omslaget”: Showa and Genroku Era Lover's Suicide Through Rakugo
Et historisk drama om den verbale underholdningsformen rakugo? Ja, dette var ikke akkurat det jeg så mest frem til da de nye seriene ble rullet ut i januar, men når den får en oppfølger i januar 2017, er det definitivt en av de seriene jeg ser mest frem til. Showa and Genroku Era Lover's Suicide Through Rakugo blåste meg av banen da jeg begynte å se den. Karakterene, regien, fortellingene inne i fortellingen og frampekene, alt satt som et skudd da jeg bare ga serien en sjanse, og det kan være en høy terskel for noen ettersom dette høres ut som en kjedelig greie på papiret, men i virkeligheten var dette en av de mest engasjerende seriene jeg så i 2016, og jeg er glad for at ikke hoppet over denne etter å ha tittet på omslaget og for at jeg ikke ignorerte anbefalingene jeg fikk om den.
Årets konsept: Bananya
Det er en katt som bor i en banan. Trenger jeg å si mer? Jeg vet ikke hvorfor jeg så denne serien, og heller ikke hva jeg forventet. Den levde i det minste opp til navnet sitt, for det var en grei blanding av katter og bananer. Hele poenget med denne serien var å vise frem ulike katter som bodde i slike bananer, så når jeg sier ”årets konsept”, er det ikke nødvendigvis positivt. Det blir mer som at det er så dårlig at det er bra.
Årets soundtrack: Yuri on Ice!!! av Tarou Umebayashi og Taku Matsushiba (JoJo’s Bizarre Adventure: Diamond is Unbreakable av Yugo Kanno, Ajin av Yugo Kanno, My Hero Academia av Yuuki Hayashi)
Yuri on Ice!!! er en serie om kunstløpere, og da er det naturlig at musikken er mer i forgrunnen og i større grad akkompagnerer det som foregår på skjermen ettersom musikkvalget ikke er tilfeldig for skøyteløperne. Det gjør at musikken ikke blir ”bakgrunnsstøy”, istedenfor blir det en aktiv del av selve handlingen og det skøyteløperne ønsker å portrettere. Det betyr likevel ikke at det var nære på at jeg valgte JoJo’s Bizarre Adventure i denne kategorien på bakgrunn av variasjonen eller My Hero Academias storslagenhet.
Årets åpningssekvens/låt:
I år lar jeg fem åpningssekvenser tale for seg selv, men jeg vil likevel tilføye at mitt førstevalg er Great Days, den tredje åpningssekvensen/låta til JoJo’s Bizarre Adventure: Diamond is Unbreakable, på grunnlag av låta i seg selv, frampekene mot det som skal skje i serien, variasjonen i fargevalget og klippingen til sekvensen.
5.March comes in like a lion: ”Answer” av BUMP OF CHICKEN
4. Mob Psycho 100: ”99” av Mob Choir
3. Haikyuu!! sesong 2: "Fly High" av BURNOUT SYNDROMES
2. Yuri on Ice!!: ”History Maker” av Dean Fujioka
1. JoJo’s Bizarre Adventure: Diamond is Unbreakable: ”Great Days” av Karen Aoki og Daisuke Hasegawa
Årets avslutningssekvens/låt:
I likhet med åpningssekvensene/låtene lar jeg avslutningssekvensene/låtene tale for seg selv, men samtidig legger jeg til at ERASED er nr. 1 på grunn av den passer så godt til serien, og som om ikke flere episoder av serien er såre nok, så får man enda en knyttneve i magen helt til slutt.
5. Mob Psycho 100: ”Refrain Boy” av ALL OFF
4. JoJo’s Bizarre Adventure: Diamond is Unbreakable: ”I Want You” av Savage Garden
3. Dimension W: ”Contrast” av Fo'xTails
2. Re:ZERO -Starting Life in Another World-: "STYX HELIX" av MYTH & ROID
1. ERASED: ”Sore wa Chiisana Hikari no Youna” av Sayuri
Årets stemmeskuespillerprestasjon: Akira Ishida som Yakumo Yuurakutei fra Showa and Genroku Era Lover's Suicide Through Rakugo
Det krever noe helt spesielt av en stemmeskuespiller for å få Showa and Genroku Era Lover's Suicide Through Rakugo til å funke. Rakugo er en form for verbal underholdning der en person sitter på en scene og forteller historier ved hjelp av enkle rekvisitter. Derfor er det ikke akkurat mye bevegelse eller ”action” i denne serien, alt som trengs er Akira Ishida i rollen som Yakumo Yuurakutei. Yakumo Yuurakutei er en forteller som bedriver rakugo, og i rollen trollbinder Akira Ishida publikum ved ord. I tillegg er Yuurakutei en kompleks karakter som vokser gjennom serien, og Akira Ishida gjør en meget god jobb ved å treffe hele følelsesspekteret til karakteren.
Årets stemmeskuepiller: Takahiro Sakurai (Mamoru Miyano og Rie Takahashi)
Takahiro Sakurai har vært overalt i år, og i større, mer fremtredende og gjenkjennelige roller enn tidligere. Hovedsakelig vil jeg peke på tre karakterer han gjør til sine egne: Rohan Kishibe fra JoJo’s Bizarre Adventure: Diamond is Unbreakable, Reigen fra Mob Psycho 100 og Yuu Tosaki fra Ajin. Disse tre karakterene viser også spennet til Sakurai. Av disse tre er det nok Reigen jeg kommer til å huske best. Her har Sakurai en langt skarpere tone enn for eksempel det han har for Rohan Kishibe, og dermed får han frem hvor slesk og sleip Reigen er, men samtidig greier han å gjøre karakteren lett å like.
Årets regissør: Susumu Mitsunaka for Haikyuu!!: Karasuno Koukou VS Shiratorizawa Gakuen Koukou (Sayo Yamamoto for Yuri!!! on Ice)
Ti episoder dedikert til en volleyballkamp? Det går da vel ikke? Jo, det gikk. Haikyuu er en serie som har blitt bedre og bedre for hver sesong, og for hver sesong har regissør Susumu Mitsunaka gjort en bedre jobb. I den tredje sesongen er alt tilnærmet perfekt, både innenfor sin sjanger og generelt. Den inneholder både det man forventer og det man ikke venter. Først og fremst gjør Mitsunaka en bedre jobb enn tidligere når han trekker mye av fokuset over på motstanderne for å kunne sympatisere med dem. Tidligere har ikke dette vært like vellykket på grunn av at kampene har vært for korte. I tillegg, med tanke på at det er dedikert ti episoder til denne kampen, blir ikke kampen langdryg, og det kommer av at karakterøyeblikkene kommer på rette tidspunkt og ikke overskygger sportsøyeblikkene. Mitsunaka viser for alvor at dette har han greie på når alt i serien flyter sømløst.
Årets forvirrende: Manusforfatteren av ERASED, Prince of Stride: Alternative og Joker Game
Taku Kishimoto har vært en opptatt mann i 2016, men det at han har skrevet manuset til flere serier, er ikke det som forvirrer meg. Det er kvaliteten til manusene han leverer som er grunnen til at jeg er en smule forvirret. Er han en dyktig, middelmådig eller elendig manusforfatter? På den ene siden har du ERASED som hans bevis på at han har levert et solid håndverk, mens man på den andre siden har svake Prince of Stride: Alternative, som mest av alt hadde problemer på grunn av skrivingen. For å problematisere det hele enda mer, så har han jaggu skrevet Joker Game dette året, og det var en helt grei, men ikke eksepsjonell, serie. Så for øyeblikket vet jeg ikke om Kishimoto skal rises eller roses.
Årets sesong: Høst (vår)
Vanligvis pleier de beste seriene å komme til vårsesongen, men i år var ikke serier som JoJo’s Bizarre Adventure: Diamond is Unbreakable, My Hero Academia og Re:ZERO -Starting Life in Another World- nok til å kåre våren til årets sesong. Det viste seg at det var høsten som skulle bli mest imponerende i år, og med serier som Yuri on Ice!!!, Haikyuu!!: Karasuno Koukou VS Shiratorizawa Gakuen Koukou, Bungou Stray Dogs sesong 2, Ajin sesong 2, Drifters, Poco's Udon World, March comes in like a lion og Natsume’s Book of Friends Go var det ikke tvil om at det var høstsesongen som leverte mest og best.
Årets film (som ikke har fått bred lansering i Vesten): Your Name
Denne kategorien er ikke basert på det jeg selv har sett ettersom visse filmer ikke blir lansert i Vesten før det har gått en viss tid, ofte mer enn ett år. I denne kategorien baserer jeg meg derfor på mottakelsen blant kritikere og publikum. Your Name av Makoto Shinkai er en av mest hyllede animasjonsfilmer sett på mange år og også en av de mest innbringende. I Japan er det den fjerde mest innbringende filmen noensinne. Blant animasjonsfilmer er det bare Spirited Away som har tjent mer. Hvis vi tar utgangspunkt i den kritiske delen, så baserer jeg meg på RottenTomatoes og Metacritic, der ligger filmen på henholdsvis 97% og 80%.
Årets film (som er tilgjengelig i Vesten): Marnie – Min hemmelige venninne (The Boy and the Beast)
Endelig kom Marnie – Min hemmelige venninne til norske kinoer. Studio Ghiblis hittil siste film innfrir alle forventningene man har bygget seg opp til studioet. Filmen handler om Anna Sasaki som blir sendt på landet etter et astmaanfall. Der møter hun Marnie, som blir hennes venninne i løpet av sommeren. Filmen er nydelig animert, rørende og treffer på de fleste kriteriene for en Ghibli-film.
Årets hermegås: Kabaneri of the Iron Fortress
Wit Studio gjør det igjen. Det var ikke nok med at de kopierte seg selv i fjor da Seraph of the End var en kopi av Attack on Titan. Kabaneri of the Iron Fortress fortsetter denne trenden ved å være nok en ventepølse før andre sesong av Attack on Titan. Det som er likt mellom disse seriene er at det i alle har mennesker vs. en annen skapning i en kamp for overlevelse, i Kabaneri of the Iron Fortress er dette vesenet zombier og ”kabaneri” (halvt zombie, halvt menneske). En annen likhet er hvordan hovedpersonen i alle tre er tilknyttet begge sider og er sterkere enn de fleste.
Årets hype: Re:ZERO -Starting Life in Another World- (ERASED, JoJo’s Bizarre Adventure: Diamond is Unbreakable. Shelter)
Igjen er det flere serier som stjeler rampelyset over en viss periode. ERASED sparket i gang året med massiv hype, men de fleste falt av lasset mot slutten av sesongen. Hvis man vil ha memes, memes og flere memes, hadde JoJo’s Bizarre Adventure det dekket for deg. Og er du av den musikalske sorten, så dekket Porter Robinson og A1-Pictures-samarbeidet dette med musikkvideoen for Shelter. Men det var en serie til som hadde et enormt hypetog, og det var Re:ZERO -Starting Life in Another World-. Oppmerksomheten var heller ikke udelt positiv, noe som gjorde at serien bare fikk enda mer oppmerksomhet. Re: ZERO fikk mye hype fordi den gjorde mye nytt med et utvannet konsept i anime-sammenheng de siste årene, nemlig ”gutt i fantasiverden”. Denne tolkningen var brutal og nådeløs. Hovedpersonen døde hele tiden, og det på brutalt vis, men det var alltid kløktig hvordan denne metoden gjorde at man ble engasjert og lurte på hvordan hovedpersonen skulle endre de uheldige utfallene.
Årets episode: Re:ZERO -Starting Life in Another World-: Episode 15 (Haikyuu!!:Karasuno Koukou VS Shiratorizawa Gakuen Koukou: Episode 4, Natsume's Book of Friends Go (sesong 5): Episode 10, Mob Psycho 100: Episode 12)
Episode 15 av Re:ZERO -Starting Life in Another World- kan beskrives som lidelse, lidelse og mer lidelse. Re:ZERO er som anime-versjon av Groundhog Day satt i en fantasiverden. Hovedpersonen dør, men blir brakt tilbake til et sjekkpunkt, og derifra får han en ny sjanse til å endre utfallet. Det er derfor ikke en spoiler at han dør i episode 15 ettersom han har gjort det så mange ganger tidligere. Alt handler om det som leder opp til den sjokkerende slutten der ny informasjon om verdenen blir avslørt. Hovedpersonen Subaru Natsuki blir tatt til fange og torturert, videre dør omtrent alle rundt ham og han feiler i å redde noen. Episoden preges av å toppe seg selv hele veien helt til man ikke lenger klarer å puste. Så bra er denne episoden.
Årets øyeblikk: Haikyuu!!: Karasuno Koukou VS Shiratorizawa Gakuen Koukou: Hele sesongen (Gintama°: Gintoki vs. Takasugi, Mob Pyscho 100: Reigen går berserk, My Hero Academia: All Might vs. Nomu)
Det er kanskje litt juks å si at en hel sesong er et øyeblikk, men når hele serien dreier seg om en kamp over ti episoder, synes jeg at det er innenfor kategoriens begrensninger. I tillegg er det vanskelig å peke på ett enkelt øyeblikk som stikker seg ut i denne fantastiske sesongen. Det er lettere å peke på en enkelt episode, men ett øyeblikk går ikke, så da tar jeg like godt og inkluderer alt. For den tredje sesongen av Haikyuu er en berg-og-dalbane fylt med intensitet, lettelse og eufori, og holdt meg helt på kanten av stolen til siste sekund.
Årets nye karakter: Yoshikage Kira fra JoJo’s Bizarre Adventure: Diamond is Unbreakable (Reigen fra Mob Psycho 100, All Might fra My Hero Academia og Sakamoto fra Haven't You Heard? I'm Sakamoto)
Årets seriemorder, årets memekonge, årets sjarmør, årets skurk og årets nye karakter. Yoshikage Kira er mange ting, først og fremst er han hovedskurken i JoJo’s Bizarre Adventure: Diamond is Unbreakable. Han er en av de ekleste karakterene vi har sett i det JoJo-universet hittil, og det skal en del til. Kira er ikke den mest komplekse karakteren, men alt dreier seg om han i en av årets beste serier. Nærmest alt i serien skjer på grunn av han, enten direkte eller indirekte. Hånden hans henger tungt over byen Morioh. I løpet av serien utvikler han seg, og han blir bare farligere og mer utspekulert for hver gang han dukker opp til de direkte konfrontasjonene, noe som har ledet til flere av de beste actionscenene i 2016.
Årets tilbakevendende karakter: Yakumo Yuurakutei fra Showa and Genroku Era Lover's Suicide Through Rakugo (Koro-sensei fra Assassination Classroom sesong 2 og Satou fra Ajin)
Vi har vært innom stemmeskuespillerprestasjonen bak Yakumo Yuurakutei tidligere, men bare så vidt innom at det er snakk om en kompleks karakter. Yakumo Yuurakutei ødelegger beinet sitt i en ulykke i ung alder. Som danser var han avhengig av det fungerte knirkefritt. Vi får videre se hva han ønsker å gjøre etter dansingen ikke lenger er et alternativ. Han ender opp med rakugo, men han mangler stil og finesse. Som karakter vokser Yakumo Yuurakutei mens han strever for å forbedre fortellerstilen, stort bedre er det ikke at rivalen og vennen Sukeroku Yuurakutei ser ut til å gjøre det hele uten å anstrenge seg. Skrivingen for karakteren er sterk og konsistent med slik Yakumo Yuurakutei til slutt ender opp i handlingens nåtid i og med at mesteparten av sesongen er fortalt i retrospektiv.
Årets anbefalinger til nybegynneren: ERASED, My Hero Academia, Drifters, Haven't You Heard? I'm Sakamoto, Flying Witch og Sweetness and Lightning.
Årets anbefalinger til veteranen: Showa and Genroku Era Lover's Suicide Through Rakugo, Yuri!!! on Ice, Mob Psycho 100, Re:ZERO -Starting Life in Another World-, Planetarian og 91 Days.
Årets ONA: Planetarian
Årets spesialepisode/OVA: Gintama°: Aizome Kaori-hen (Noblesse: Awakening og Blood Blockade Battlefront OVA)
Årets duo: Yakumo Yuurakutei og Sukeroku Yuurakutei fra Showa and Genroku Era Lover's Suicide Through Rakugo (Victor Nikiforov og Yuuri Katsuki fra Yuri!!! on Ice)
Årets verste hovedperson: Takumi Harada fra Battery
Årets serie med korte episoder (3-5 min.): Space Patrol Luluco (Ojisan to Marshmallow)
Årets matlagingsserie: Food Wars sesong 2 (Sweetness and Lightning)
Årets gangsterserie: 91 Days
Årets Anime Mirai: Kaze no Matasaburou
Årets avslappede: Flying Witch (Sweetness and Lightning)
Til slutt vil jeg avslutte med en toppliste bestående av ti serier som jeg syntes var best i 2016. Jeg har selvsagt ikke sett alt, og derfor kan det godt hende at noe er utelatt her, men det får bare være. Det eneste kriteriet for å havne på listen er at serien eller sesongen skal være ferdigsendt i 2016.
10. Natsume's Book of Friends Go (Sesong 5)
Shuka, 11 eps, Overnaturlig, Drama, Hverdagsliv, 2016
Endelig er Natsume's Book of Friends tilbake. Den hjertevarmende serien feiler aldri i å plante et stort smil på min munn. Alt er som før, fra musikken til hovedpersonen og skapningene han kan se. Takashi Natsume kan se skapninger som ingen andre kan se, og har derfor blitt misforstått hele livet av de rundt ham. Fra sesong 1 til 4 har det blitt brukt tid på Natsumes bakgrunn, evner og skapningene han hjelper. Det samme skjer egentlig i sesong 5 også, og det er fortsatt umulig å mislike denne serien når den uanstrengt greier å være så koselig.
9. Yuri!!! on Ice
Mappa, 12 eps, Komedie, Sport, 2016
Årets homoerotiske opplevelse kommer fra denne kunstløpsserien som har mer å by på enn det man skulle tro. Yuuri Katsuki er en skøyteløper som har slitt, men som våger å gå for enda en sesong etter at verdensmesteren Victor Nikiforov ønsker å være treneren hans. Derifra er det opp- og nedturer i løpet av sesongen. Det er hele tiden oppvisningene til skøyteløperne som stjeler showet samt visse romantiske utviklinger. I tillegg får studioet Mappa vise seg fra sin beste side animasjonsmessig etter at fotballserien Days var en nedtur.
8. ERASED
A1-Pictures, 12 eps, Psykologisk, Mysterium, Seinen, Overnaturlig, 2016
ERASED er kanskje en av de tristeste seriene fra i år og handler om Satoru Fujinuma som reiser tilbake i tid for å redde sin barndomsvenn Kayo Hinazuki fra å bli offer for en seriemorder. Spenningen som følger er intens og slipper ikke taket med sine cliffhanger-avslutninger. Grunnen til at denne ikke havner høyere på lista er at avslutningen er svak og underveldende samt at tidsreisingen aldri forklares.
7. Mob Psycho 100
Bones, 12 eps, Actionkomedie, Overnaturlig, 2016
One-Punch Man-skaperen ONE har enda et ess i ermet. Bones leverer noe av det beste de har levert på flere år med denne serien som tar for seg Mob aka Shigeo Kageyama og hans overnaturlige krefter. Premisset for serien er at Mob eksploderer når han når nivå 100, toppen av sinne eller frustrasjon. Det skjer ikke ofte ettersom han er svært lik Saitama fra One-Punch Man når det gjelder å vise følelser. Mob er en apatisk type som likevel er lett å like, mye på grunn av at hans mentor, Reigen Arataka, nærmest er en skurk i forhold. Mob Psycho 100 er en morsom og velanimert serie som topper seg selv hele veien, og burde ikke skuffe dersom man forventer solide actionsekvenser.
6. My Hero Academia
Bones, 13 eps, Actionkomedie, Superkrefter, Shounen, 2016
Men Mob Psycho 100 var ikke alt Bones hadde å by på i 2016, og hvis det var en serie som videreførte One-Punch Man-trenden, så er det My Hero Academia som handler om Izuku Midoriya som blir født inn i verden der alle har superkrefter, bortsett fra han. Selv om han mangler krefter, eller ”quirks” som det kalles her, så er han fast bestemt på at han skal bli en superhelt. Drømmen går i oppfyllelse når han så møter All Might, den største superhelten og symbolet på fred. My Hero Academia skiller seg ut i superheltsjangeren ved å snu sjangeren på hodet. Istedenfor å følge superhelter, følger vi en som ønsker å bli det i et samfunn der det er nok av dem. I løpet av sesongen er det vanskelig å ikke bli revet med i reisen til Midoriya, som også treffer alle følelsesaspekter.
5. Re:ZERO -Starting Life in Another World-
White Fox, 25 eps, Fantasy, Psykologisk thriller, 2016
Enda en Light Novel-adaptasjon basert på en vanlig fyr som på et eller annet vis havner i en fantasiverden? Nei, takk. Eller? Det var tid for en dekonstruksjon av sjangeren, og det kom i grevens tid med Re: Zero. Her er ikke hovedpersonen overdrevent sterk, han er normal. Subaru Natsuki havner i en fantasiverden og oppdager at hver gang han dør, blir han sendt tilbake til et sjekkpunkt. Dette bruker han for å redde de rundt seg. Videre leder dette til spenstige utfall av ulike scenarioer, en meget god verdensbygging og utforskning av karakterene rundt. Gjennom denne fortellerstilen blir det gitt dybde til verdenen og karakterene, og det fungerer ypperlig.
4. Showa and Genroku Era Lover's Suicide Through Rakugo
Studio Deen, 13 eps, Historisk drama, 2016
Showa and Genroku Era Lover's Suicide Through Rakugo er en serie som har gått ofte igjen i løpet av denne oppsummeringen, og det er med god grunn at den havner på fjerdeplass over beste serier. Dette er en serie med en karakterstudie av de sjeldne, med solide stemmeskuespillprestasjoner og fortellinger inni fortellingen. Yakumo Yuurakutei er en drivende god og kompleks karakter som ønsker å finne sin egen rakugo-stil (verbal underholdningsform der man forteller historier ved hjelp av enkle rekvisitter) og samtidig vise at han er bedre enn sin rival og venn, Sukeroku Yuurakutei. Samspillet og rivaliseringen mellom dem er fenomenalt og driver serien fremover.
3. Haikyuu!!: Karasuno Koukou VS Shiratorizawa Gakuen Koukou
Production I.G., 10 eps, Sport, Dramakomedie, 2016
Den andre sesongen av Haikyuu!! er også verdig en plass på denne listen, men det får holde med ett innslag per serie, og derfor faller valget på mesterverket som er den tredje sesongen av Haikyuu!!. Etter all oppbygging og karakterutvikling i de to foregående sesongene, handler det nå bare om en ting: Seier. I denne ti episoder lange sesongen er det bare en kamp i fokus, og det fungerer mye bedre enn det jeg hadde trodd, kan vi takke regien for. I denne sesongen får hele volleyballaget til Karasuno sin tid i rampelyset, og det er alle de individuelle karakterene verdt. Samtidig bygges motstanderne opp som nøytrale motstandere som også er lette å heie på. Balansen i denne sesongen er tilnærmet perfekt.
2. Gintama°
Bandai Namco Pictures, 51 eps, Actionkomedie, Sci-Fi, Historisk, 2015/16
Gintama slutter aldri å imponere eller overraske. Har man sett forgjengerne til denne sesongen, så vet man hva man har i vente. Som vanlig er Gintama en god blanding av det meste, fra sci-fi til komedie, drama og action. Vanligvis er det mest humor å finne i denne serien, men i Gintama° legges dette ofte til side for beinseriøse arcer, og det er også dem jeg husker best fra denne sesongen. Blant annet får vi en kamp vi har ventet på helt siden starten for ti år siden, kampen mellom Gintoki Sakata og Shinsuke Takasugi.
1. JoJo’s Bizarre Adventure: Diamond is Unbreakable
David Production, 39 eps, Actioneventyr, Overnaturlig, Dramakomedie, Shounen, 2016
Mye av 2016 har vært preget av JoJo’s Bizarre Adventure siden den har gått over tre sesonger. Dette er en serie som bare har blitt bedre og bedre for hver gang. I den fjerde delen er serien mindre bevegelig da alt av handling foregår i en by der en seriemorder er løs. Det som setter Diamond is Unbreakable på topp er kreativiteten som ikke ser ut til å stoppe. Kampene i serien som utføres av ”stands” (skapninger som er usynlige for vanlige mennesker, de manifesteres ved tankekraft av dem som har slike krefter) er helt spinnville med massevis av energi og variasjon. I sentrum av serien finner vi Yoshikage Kira som er hovedskurken og drivkraften til serien. Hver gang han er på skjermen, kan man alltid vente seg noe spesielt. For det meste er dog tiden dedikert til hovedpersonene som skal stoppe Kira. Med unntak av Joutarou Kuujou fra Stardust Crusaders, den tredje delen i JoJo’s Bizarre Adventure, er alle hovedpersonene helt nye og minst like solide karakterer som de fra de tidligere delene. Rollegalleriet, kreativiteten og actionscenene til JoJo’s Bizarre Adventure: Diamond is Unbreakable er de aspektene som gjør dette til årets beste serie.
Hederlig omtale: Osomatsu-san, Ajin, Bungou Stray Dogs sesong 2, Joker Game, 91 Days, Poco's Udon World og Flying Witch.
