Filmfronts personvernerklæring
Logg inn
Bli medlem
Short film Run Faster
 
 

Anmeldelse av Predator (The Predator), amerikansk film fra 2018

Action, Eventyr, Grøsser, Sci-Fi, Thriller Spilletid: 107 minutter

Varierende sci-fi skrekk om velkjent drapsmaskin

[Skrevet av: Tore André Øyås, Dato: 13.09.2018]

Universets mest dødelige rovdyr lander på Jorden og er i tillegg smartere, sterkere og farligere enn noen gang. Et crew bestående av en ekssoldat, en professor i evolusjonsbiologi og en gruppe rare rømte fanger må forsøke å forhindre det katastrofale endeliktet til menneskeheten.

Annonse:

I rekken av Hollywoods ofte meningsløse gjenskapelser av sine egne supersuksesser er turen nå kommet til den om drapsmaskinen Predator. Regissør Shane Black (Iron Man 3, The Nice Guys) har fått med seg en gruppe b-skuespillere, Sterling K.Brown og lille søte Jacob Tremblay (Room) på en lek som (dog i uvisst hvor bevisst grad) forsøker å være som god, gammeldags sci-fi action.



Regissør Black var selv med som skuespiller i originalen fra 1987. Denne gang vil han restarte historien, noe han for så vidt gjør sånn greit nok på en genregjenkjennende måte.

Her er det veldig mye, av veldig mye: action, humor, vold, (datapålagt) blod, bråk, støy, klisjémusikk. Bare så synd ingenting av dette funker så veldig. The Predator er i det hele tatt en nokså genretro film, men hvor man helt i fra start av får en tydelig følelse av 80-talls smånostalgisk lett actionunderholdning. Det smaker dog ikke kvalitet i denne retrofølelsen dessverre, mer utdatert, kjedelig og sett det tusen ganger før.

I sentrum står en nokså usjarmerende og overmacho kjekkas i Quinn McKenna, spilt av Boyd Holbrook. Han er en hedret og anerkjent elitesoldat som blir en viktig brikke etter hvert som et forskerteam forsøker å holde styr på den utenomjordiske skapningen de selv døper for 'Predator'. Olivia Munn spiller professoren som står for det kunnskapsmessige alibiet, mens hjemme har soldat Quinn en autistisk unge som selvsagt ikke er plassert inn i filmen uten grunn, må skjønne.

På veien havner disse borti en gjeng rømte fengselsfanger som har både den ene og den andre diagnosen. Disse fire står for det humoristiske, med alt ifra frekke groviser, banning, steiking og tourettesutbrudd så styggordene hagler rundt ørene på oss. Det meste er selvsagt ikke i utgangspunktet morsomt, mer såpass grovt og usensurert at det likevel ironisk nok blir litt morsomt.

Nokså usensurert er også den ekstreme volden, for predatoren og de skyteglade mennene nøler ikke med å blåse hoder og kroppsdeler av sine medmennesker, gjerne også mens barn står og ser på. Ellers har filmen en lei eim av kjiphet over hele seg i tydelig etterpålagt blodsprut i voldsscenene. Filmen for øvrig er mørk, ufin og lite filmatisk spennende rent visuelt. De visuelle effektene imponerer på ingen måter og The Predator får også slik et preg av å være fra 80/90-tallet.

Det er vanskelig å si om regissør Black har forsøkt å lage en nostalgisk og 80-tallsaktig retrofilm, men uansett hvor tiltenkt dette måtte være, unnskylder jo ikke dette filmens øvrige middelsgode sider. Her er dog riktignok hele spekteret av hudfarger, kjønn, etnisiteter, mentale forstyrrelser, PTSD (posttraumatisk stresssyndrom), og autismevarianter i fleng representert. Sånn sett snakker vi mer 2018.

Musikken er ekstra påfallende som klassisk klisjéfull 80/90-tallsmusikk. Den minner veldig om John Williams Star Wars-toner, med messingblåsere i front. Etter hvert blir det opp i mot kvalmt, med signaltrompeter som roper amerikansk patriotisme på sitt minst oppfinnsomme innen filmmusikkens verden.

The Predator er som du kanskje skjønner ikke akkurat nyskapende film. Men trenger den være det da, spør du kanskje tilbake. Nei, det gjør den absolutt ikke, men det er heller ingenting man blir imponert av her. Filmen blir aldri reelt spennende, som for eksempel slik som Alien-filmene. Humoren er selvsagt veldig subjektiv, men tar i bruk velbrukte grep for øvrig. Karakterene klarer lite å engasjere oss, og helhetlig blir dette i beste fall en form for lunken underholdning for dem som måtte lengte tilbake til en tid hvor man ikke trengte gjøre annet enn å motta grapsevold og øredøvende action, syntes dette var mer enn nok, og helt flott.

(Foto/Copyright: 20th Century Fox)




Les også anmeldelser i samme filmserie:
- Predators - Ikke så verst sci-fi-action
- Aliens vs. Predator: Requiem - Romvesen har krig på jorden enda en gang
- AVP - Alien Vs. Predator - Actionpreget versusfilm om ikoniske romvesen
- Predator 2 - Okei Predatoroppfølger 'in da hood'
- Predator - Den Usynlige Fiende - Mandig action på sitt barskeste

Les også anmeldelser av andre filmer med samme regissør:
- The Nice Guys - Herlig og morsom 'L.A. Confidential'-style krimlek
- Iron Man 3 - Spektakulær og bunnsolid slutt på trilogien
- Kiss Kiss Bang Bang - Morsom intrikat heseblesende detektivhistorie

Diskusjon

Omtalespalte: Kinofilm

Les flere kino-omtaler med mer.
Underspalter:
- Acionfilm - Les flere.
- Sci-fi - Les flere.
Les mer om filmen
Gjennomsnittskarakter:
(3,3 av 6 - 25 stemmer)

Kritikker i media

  • Filmfrosk (Youtube)
  • Skont Productions (Youtube)
  • RogerEbert.com
  • San Francisco Chronicle
  • Globe and Mail
  • Paste Magazine
  • Arizona Republic
  • NRK P3 - Filmpolitiet
  • Heavenofhorror.com
  • Empire
  • Timeout.com
  • GeekNinjas.se
  • Filmfront
  • KinoMagasinet
  • Joblo.com
  • Seattle Times
  • Moviezine.se
  • Filmtopp.se
  • Financial Times
  • Kulturbloggen.com
  • Politiken (Danmark)
  • New York Post

Land:

USA

Språk:

Engelsk

Medvirkende

 
 

   Filmfront.no © Filmfront AS 2018 Les mer om filmfront

   Alle navn, merkenavn og bilder er copyright til de respektive eiere og skapere.