Logg inn
Bli medlem
Short film Run Faster
 
 

Anmeldelse av Isle Of Dogs, amerikansk film fra 2018

Animasjon, Eventyr, Komedie, Drama, Fantasi, Sci-Fi Spilletid: 101 minutter Aldersgrense: 9 år

Hva skjedde med menneskets beste venn?

[Skrevet av: Rafael Motamayor, Dato: 27.04.2018]

I 2012 publiserte The New Yorker en artikkel med tittel «Hvorfor hater Wes Anderson hunder?» om hvordan regissøren pleier å drepe dyr i sine filmer, spesielt hunder. Ja vel, det at tittel til Andersons nye filmen høres ut som «I love dogs» om du sier det høyt er ikke tilfeldig.

Annonse:

Wes Anderson har laget sin mest politiske og tidlause film til nå, og etter en prolog der vi blir fortalt om den endeløse krigen mellom katter og hunder, får ikke manusforfattere kaste bort tid før de begynner med Brexit-parallellene.

På Megasaki City, 20 år i fremtiden, har lederen av en familie som har hatet hunder i generasjoner, Mayor Kobayashi (Kunichi Nomura, med utseende som ligner Toshiro Mifune) kunngjør at en pest har hendt menneskets beste venn, og de må derfor sendes bort til Søppel Øy – som er akkurat hva det høres ut som. Kobayashi bestemmer at sin egen hund Spots (Liev Schreiber) skal bli den første deportert til øyen. Problemet er at hunden jobber som livvakt til Kobayashis nevø, Atari (Koyu Rankin).

Hva kan gutten gjør enn å stjele et lite fly å reise til Søppel Øy for å finne Spots? Her blir Isle of Dogs til en episk eventyrfilm, da Atari møter en hundeflokk med alphahunder med store ego. Chief (Bryan Cranston), Rex (Edward Norton), Boss (Bill Murray), Duke (Jeff Goldblum), King (Bob Balaban) har hver sin egen personlighet, samtidig som de føler Andersons kjent gruppe eksentriske karakterer som prøver å finne sin plass i verden.

Det er ikke noe overraskelse at Wes Anderson kan lage vakre filmer, og Isle of Dogs er ikke unntaket. Fra håndtegnet animasjon i nyhetsreportasjer, til designet til Søppel Øy – et levende økosystem med distinkte kjennetegn og fargepaletter som får øyen til å føles som en småby med sine egne bydeler. Hvert eneste bilde er designet som et maleri. Andersons signaturstil av symmetriske komposisjoner passer perfekt innen stop-motion sjangeren, og takket være animatørene at hundene ser aldri antropomorfistiske, men i stedet ser og oppfører seg som hunder.

Til tross på en 9 år-aldersgrense, og en rekke scener med søte og morsomme hunder, er denne ikke en komedie eller en familiefilm. Isle of Dogs handler med tunge og mørke temaer som politisk korrupsjon, xenofobi og hvordan et autoritært regime kan fort spre løgner og forandre en hel befolknings mentalitet (jeg sa at filmen var betimelig). Filmen inneholder voldelige hundekamper, hunder som mister ører, og et attentat via sushi-forgiftning!

Da jeg så filmen i mars, applauderte jeg måten filmen respekterer og hyller japanske kulturen i stedet for å «whitewash» den. Etter å ha snakket med mange andre kritikere og sett filmen på andre gang, innså jeg at jeg tok feil. Isle of Dogs er kulturbevilgning på sitt verste. Denne er en film som vil få deg til å tenke at den er en hyllest til en kultur som blir framstilt som «de andre». Ja, det er referanser til Miyazaki og Mecha-Godzilla, og musikken til Seven Samurai spilles to ganger i filmen, men det er ikke nok. Alle japanske karakterene i filmen spilles av ekte japanske skuespillere som snakker japansk. Kun hundene, og to menneskekarakterer snakker engelsk: en translatør og en utvekslingsstudent (spilt av Frances McDormand og Greta Gerwig). Studenten er brukt som en typisk «white savior», en hvit karakter uten noe særlig grunn blir lederen av opprøret mens lokalbefolkning står til siden og bare observerer. Det er ikke for å si at filmen gjør narr av japanske kultur, men den blir behandlet som en særhet, som noe annerledes – og det fører at publikum fortsetter å tenke på kulturen som annerledes, i stedet for å bringe dem nærmere.

Da rulletekster kommer, har Isle of Dogs fått deg til å le, grine, og du vil ingenting mer enn å klemme din hund. Til tross for en forferdelig og stygg framstilling en hel kultur, har filmen et strålende ensemble, vakker animasjon, og en perfekt blanding av western-orkestra og japanske krigstrommer som gjør denne til en underholdende og engasjerende film som katteelskere kommer til å hate.

Foto/Copyright: Twentieth Century Fox ]




Les også anmeldelser av andre filmer med samme regissør:
- The Grand Budapest Hotel - Magisk og storslagent filmunivers fra Anderson, igjen!
- Moonrise Kingdom - Nostalgisk sjarmbombe!
- Den fantastiske Mikkel Rev - Familievennlig Mikkel Rev
- The Darjeeling Limited - En artig og eventyrlig reise
- Rushmore - Overraskende god sær komikk
- Bottle Rocket - Wes Andersons første spillefilm har sine stunder

Diskusjon

Omtalespalte: Kinofilm

Les flere kino-omtaler med mer.
Underspalter:
- Animasjonsfilm - Les flere.
Les mer om filmen
Gjennomsnittskarakter:
(4,7 av 6 - 24 stemmer)

Kritikker i media

  • blu-ray.com
  • Wegotthiscovered.com
  • FilmMannen (Youtube)
  • Quinlan
  • Adressavisen
  • Aftenposten
  • Dagsavisen
  • NRK P3 - Filmpolitiet
  • Hamar Arbeiderblad
  • Outnow.ch
  • Commonsensemedia.org
  • BBC
  • Eyeforfilm.co.uk
  • Austin Chronicle
  • Derekwinnert.com
  • CineVue
  • Reelfilm.com
  • Filmfront
  • Barnevakten.no
  • slantmagazine.com
  • RogerEbert.com

Land:

USA

Språk:

Engelsk, Japansk

Medvirkende

 
 

   Filmfront.no © Filmfront AS 2018 Les mer om filmfront

   Alle navn, merkenavn og bilder er copyright til de respektive eiere og skapere.