Filmfronts personvernerklæring
Logg inn
Bli medlem
Short film Run Faster
 
 

Anmeldelse av Blodets trone (Kumonosu jô), jamaikansk film fra 1957

Action, Thriller, Drama, Krig Spilletid: 105 minutter

Ambisiøst Shakespearedrama med noe action fra Akira Kurosawa

[Skrevet av: Pål Frostad, Dato: 19.02.2018]

Vi befinner oss i 1700-tallets Japan. Krigsherren Tsuzuki er i strid med en konkurrerende herre. I Tsuzukis hær tjenestegjør samuraiene Washizu og Miki. De er vakter for Tsuzuki. Sammen med Tsuzuki blir de to samuraiene med på leting etter fienden. Vel ute i den tåkete skogen møter de en heks som spår at Washizu en dag skal komme til å ta over rollen som krigsherre etter Tsuzuki. Etter utført oppdrag forteller Washizu om møtet med heksen til sin kone. Hun sier at Miki sikkert kommer til å fortelle Tsuzuki om møtet, og at Tsuzuki i sin tur kommer til å få Washizu drept for å unngå maktovertagelse. Hun sier at det bare er en måte å løse problemet på, og overtaler sin make til å myrde både Tsuzuki og vennen Miki...

Annonse:

Filmen åpner med at vi får se et tåkete landskap. Tåken blåser med vinden og nærmest danser over bare fjell-landskapet. Når den groveste tåken har sveipet over, åpenbarer det seg en steinborg i fjellheimen. Like etter kommer en samurai ridende opp til porten i borgen. Han trer seg av hesten og banker på så hard han klarer i den piskende vinden. Utmattet faller han sammen på bakken. Inne hos borgherren forklarer han seg. Han roper at Fujimakis opprør overrasket dem. Fort nummer fire og fem har blitt satt i brann. Fort tre er også blitt overraskende tatt over. I fort to tok kaptein Mii inn overlevende fra fort tre og sammen kjemper de nå en desperat kamp. Det første fortet er også i strid.

De er omringet av en hær på firehundre mann. Borgherren rådgir seg med sine menn om de skal slå tilbake eller forsvare seg når fienden når dem. Krigerne ser seg litt rundt før den eldste svarer at de ikke har noe fornuftig strategisk råd i denne vanskelige situasjonen. Fienden ligger foran dem og de vil mest sannsynlig lide store tap, men deres eneste sjanse er å forsøke å forvirre fienden i skogen som er en slags naturlig labyrint. Med litt flaks kan de greie å angripe i et bakhold der. Maten er også såpass knapp at de ikke kan tåle å bli beleiret i borgen. Det finnes ingen andre muligheter, de må slåss i skogen.

Filmen er basert på Shakespeares Macbeth, og i så måte er nok dette den beste Macbeth-filmen jeg har sett og også i samme slengen en av de beste filmatiseringer av Shakespeare noensinne. Allerede fra første stund gir mesterregissøren, Akira Kurosawa, oss magiske fotoøyeblikk. Det er noe ved dette forblåste og tåkefylte stedet som vi befinner oss på som føles majestetisk. Kurosawa kan det å lage effektfull sort-hvittfilm. Det hele virker som en detaljert film med perfekt dybde og rikdom i bildet.

Filmen er svært godt laget i alle ledd. Både foto og effekter er laget med slik iver og glød at den klarer å holde på illusjonen som bygges. Blant annet er scenen med en mystisk heks som samuraiene møter på svært effektfull. Der får vi en blanding mellom tåke og dis på bakken, og med heksen opplyst i et lite bur der hun sitter med sin rokk og synger. Tåken fungerer i hele filmen som en god kulisse og blir rendyrket som et bra bakteppe i fjellet.

Her får vi se mer storslagne krigssamuraier enn vi fikk i ‘De syv samuraiene’. Men dette er dog ikke like klassisk som det vi fikk i ‘De syv samuraiene’. Kurosawa viser dog at det ikke var noen tilfeldighet at han kunne lage god actionfilm, fordi denne filmen er også svært solid gjennomført. Igjen får vi et samuraieventyr som slår bra an. Dette grenser litt mer til det overnaturlige i noen tilfeller. Du får blant annet se en heks som forsvinner i løse luften. Filmen er overraskende god for sin tid, selv om den ikke kan måle seg helt med ‘den beste filmen som noengang er laget’ (De syv samuraiene).

Det er også kult å få en skikkelig krigsfilm satt til flere århundrer tilbake i Japan. Kostymene er ganske flott og samuraiene ser bra tøffe ut. Historien er ikke like gjennomført. Macbeths historie virker noe treg, men det er flott å få det i en annerledes japansk innpakning. Jeg synes Kurosawa har klart å dramatisere Shakespeare på en overbevisende måte. Det mest imponerende med denne filmen er selve fotoet og hvordan scenene er bygget opp. Dette nytes best etter å ha sett en del andre Kurosawa-filmer fra før av, slik at du blir vant til hvordan han legger opp sine filmverk. Thrones of Blood er nemlig som en japansk westernfilm med samuraier istedet for cowboyer.

Kurosawa viser seg nok en gang som en visuell mester og du merker at han har stålkontroll på hva og hvordan ting presenteres i bildet. Alt er perfekt lyssatt og det hele ser til en hver tid svært helhetlig ut i presentasjonen. Dette utnytter potensialet i både det sorte og det hvite helt ypperlig. Det ser svært tøft ut når krigen raser på slagmarken. Alt ser så klart og reint ut i bildet med en kvalitet som du sjelden finner i eldre sorthvittfilmer. Dette er virkelig japansk presisjon på sitt ypperste. Lyden er ikke like god, men fungerer greit her for å bygge opp under det makeløse bildet som alltid er i fokus i Kurosawas filmer. Han er en makeløs filmforteller av de største. Dette blir en episk ambisiøst og kunstnerisk tolkning av Shakespeare på en måte som ikke er gjort før. Skuespillet er også igjen godt som det pleier å være i Kurosawas filmer. Igjen er det de to jing og jang i Toshirô Mifune og Takashi Shimura som gjør mye av filmen. De leverer begge uttrykksfulle tolkninger av sterke individer.

Filmen føles dog noe treg i gang, men kommer seg etter hvert som vi kommer inn i filmen. Alt ser i alle fall flott ut til en hver tid. Dette beveger seg hele veien i skillet mellom femmeren og sekseren på terningen. Alt er dog såpass mektig laget at mange nok vil elske dette som setter pris på eldre film. Slutten er også veldig full av inntrykk. Vi ser samurailederen i skogen, med regnet som pisker, lynet som blender, torden som braker og spøkelser som forfølger ham. Men så lysner det til neste morgen. Vi får se noen mektige slag på slutten. Det bygger opp mot det store oppgjøret. Alt er der svært interessant og vi følger med som klistret til skjermen for å få med seg alle detaljene. Slutten er også litt annerledes enn jeg hadde ventet også på detaljene, selv om du har sett andre versjoner av Macbeth.




Les også anmeldelser av andre filmer med samme regissør:
- Rødskjegg - Legen med det store hjertet
- Yojimbo - Livvakten - Den lumske samuraien!
- Kurosawa - De syv samuraiene - Verdens beste film! Et utrolig mesterverk!
- Ikiru - Det er aldri for sent å leve livet!
- Rashomon - Demonenes port - Perfekt bruk av upålitelige fortellere
- Stray Dog - Mørke og mesterlige japanske undergrunnsskildringer

Diskusjon

Omtalespalte: Klassiker

I denne spalten trekker vi frem klassike filmer innenfor filmens verden. Det er ikke så nøye hvor gammel filmene er så lenge man tenker på dem som en klassikerfilm. Filmfront ønsker å trekke frem små og store filmklassikere fra skuffene og hyllene hjemme for å anmelde dem.
Les flere spalteomtaler: Klassiker
Les mer om filmen
Gjennomsnittskarakter:
(5,4 av 6 - 22 stemmer)

Kritikker i media

  • Filmfront
  • Empire
  • popmatters.com
  • Rinkworks.com
  • BBC
  • TVguide.com
  • Avoir-alire.com
  • Derekwinnert.com
  • Theaterbyte.com
  • Combustible Celluloid
  • 365movieguy.com
  • blu-ray.com
  • Dvdtalk.com
  • Basementrejects.com
  • Dvdclassik.com
  • slantmagazine.com
  • BobaFett1138.blogspot.com
  • Thespinningimage.co.uk
  • Eyeforfilm.co.uk

Land:

Jamaica

Språk:

Japansk

Filmselskap:

Toho Company

Medvirkende

 
 

   Filmfront.no © Filmfront AS 2018 Les mer om filmfront

   Alle navn, merkenavn og bilder er copyright til de respektive eiere og skapere.