Filmfronts personvernerklæring
Logg inn
Bli medlem
Short film Run Faster
 
 

Anmeldelse av My dear killer (Mio caro assassino), italiensk film fra 1972

Mysterie, Thriller Spilletid: 96 minutter

Stødig og velskrevet giallo-mysterium

[Skrevet av: Tore André Øyås, Dato: 12.08.2016]

En forsikringsagent blir brutal drept og politiet starter jakten på en morder som dreper mange på sin vei for å holde seg selv skjult. Etterforsker Luca Peretti leder saken og må grave i en eldre forsvinningssak for å komme nærmere sannheten.

Annonse:

Mysteriet starter…

Hovedrollen som Peretti spilles av George Hilton som har vært med i mang en giallo-film. Han må altså først finne ut hvem som drepte forsikringsagenten som i åpningen blir drept av ingenting ringere enn en gravemaskin!

Som åpningsmord er dette både smått ”morsomt”, brutalt og uvanlig, og åpningen blir slik både interessevekkende og frisk. Det merkelig her er imidlertid at vi også får se morderen! Hva skjer?!

Det går ikke lenge før politiet finner ut hvem den mistenkte gravemaskinføreren er, og jakten på ham leder dem til et nytt åsted hvor den mistenkte blir funnet hengt, tilsynelatende et selvmord, men selvsagt et drap bare kamuflert slik.

Jakten på den egentlige morderen er dermed virkelig i gang, og etterforsker Peretti snakker blant annet med en lokal raring som bor rett ved innsjøen hvor gravemaskindrapet fant sted.

Antallet mistenkte vokser kraftig ettersom stadig flere karakterer kommer med i bildet, og en gammel kidnappingssak kommer igjen til overflaten når Peretti ser seg tvunget til å grave i fortiden.

Jenta som forsvant

Historien om den kidnappede jenta viser seg å være den om en utpresningssak hvor jenta og hennes far ble fanget etter at en dusør ble forsøkt overlevert. Begge ble senere funnet døde, og tilbake sto en knust familie, men hvor ingen er fritatt for mistanke. En tegning som jenta tegnet blir sentral da morderen av en eller annen grunn vil ha tak i den.

Som giallo er ”My Dear Killer” både pen, stilig og fint utført i en behagelig, ren og lite særegen stil. Klassiske elementer som ukjente mørkkledd morder med hansker, mange drepte, barnesynging, med mer, er imidlertid absolutt til stede.

Mordene er råe, brutale og gjøres med varierte våpen, noe som får oss til å lure på om det kanskje kan være flere mordere. Logikken er imidlertid ikke alltid like sterk rundt disse drapene, og det er nesten typisk hvor oppsiktsvekkende tam motstand særlig kvinnene gjør overfor sin drapsmann, men men…

Selve saken og mysteriet virker smart, velskrevet og såpass innfløkt at dette i hvert fall ikke er lett gjennomskuelig eller føles klisjé. Her er nemlig også litt mer sjeldne og dristige elementer som pedofili, samt eldre og nyere saker som krysses. Det er ikke enkelt for oss og gjette riktig morder, men slik blir historien i hvert fall ikke kjedelig.

Her er ellers også mange interessante koblinger mellom karakterene, og de blir slik mer realistiske og bedre skildret enn kun enkle og overflatiske. De mistenkte er dessuten såpass godt skrevet, særegne og har sine konkrete plasser innen historien, at ingen føles overfladiske eller tomt utplassert. Bra!

Musikken i ”My Dear Killer” underbygger også giallo-preget, hvor et gjennomgående klassisk giallo-trekk i barnesynging går igjen i filmen. Øvrig musikk er det selveste Ennio Morricone som står for, noe som ikke er så rart da han og regissør Tonino Valerii også gjorde flere (spagetti)westerns sammen.

”Min kjære morder…”

Løsningen på gåten er det den lille jenta som står for, og det er både rørende og litt sterkt dette, med tanke på hva hun måtte gjennomgå før livet ebbet ut.

Som giallo- og spenningsfilm er ikke ”My Dear Killer” voldsomt skummel. Sakens tørre gang i etterforskning og mye dialog står for størstedelen av filmen selvsagt, men heldigvis med flere groteske drap innimellom. Etterforsker Peretti er en anstendig, pent kledd og dyktig konsentrert etterforsker, en kar som i slutten oppsummerer hele saken på velkjent Poirot-vis, altså hvor alle de mistenkte samles i et rom og hvor morderen her blir avslørt.

I det hele tatt kan kanskje denne filmen føles som nettopp en Poirot-liknende episode, hvor etterforskningen og filmens stødige regi bærer et noe ”tamt” preg, i hvert fall til å være giallo-film, mens den på samme tid slik også er dyktig og stødig sikkert gjort. Filmatisk blir den slik altså ikke veldig fargerik eller skiller seg ut, men står stødig inn i giallo-genren likevel.

(Alle bilder er skjermdump).




Les også anmeldelser av andre filmer med samme regissør:
- My Name Is Nobody - Artig parodi på spaghettiwestern

Diskusjon

Omtalespalte: Giallo-film

Den opprinnelige giallo-filmen var italienske skrekk-thrillere fra 60- og 70-tallet der et mordmysterium driver handlingen fremover og hvor morderen ofte begår veldig voldelige drap. Diverse gjennomgående elementer som mørke skinnhansker, stikkvåpen og at morderen er skjult for seeren, er klassiske og typiske elementer. Betegnelsen giallo kommer fra det italienske ordet ’gul’ som var fargen på filmomslagene på denne tiden.

Giallo-filmen ansees som en klar forgjenger til den amerikanske slasher-filmen, og store navn innen genren er særlig Mario Bava og Dario Argento.
Les flere spalteomtaler: Giallo-film
Underspalter:
- Skrekkfilm - Les flere.
Les mer om filmen
Gjennomsnittskarakter:
(3,9 av 6 - 4 stemmer)

Kritikker i media

  • Filmfront
  • Denofgeek.com

Land:

Italia, Spania

Språk:

Italiensk

Medvirkende

 
 

   Filmfront.no © Filmfront AS 2018 Les mer om filmfront

   Alle navn, merkenavn og bilder er copyright til de respektive eiere og skapere.