Logg inn
Bli medlem
Short film Run Faster
 
 

Anmeldelse av Like før mørket (Juste avant la nuit), italiensk film fra 1971

Kriminal, Drama Spilletid: 106 minutter

Et noe forvirrende portrett av en drapsmann

[Skrevet av: Tore André Øyås, Dato: 24.06.2016]

Charles Masson har en affære med Laura, kona til sin bestekamerat. En dag dør Laura utilsiktet da deres seksuelle lek går for langt. Tiden etter forblir et mareritt for Charles, selv om han stort sett unnslipper både mistanke og politietterforskning. Han forsøker å leve et så normalt liv som mulig i ettertid, men han får det bare tøffere og tøffere, med seg selv.

Annonse:

Claude Chabrol satte igjen sin muse og daværende kone Stéphane Audran i hovedrollen i denne filmen. Her spiller hun Helene Masson, kona til drapsmann Charles Masson. Denne er igjen spilt av en annen god kjenning innen Chabrols filmer, nemlig Michel Bouquet som spilte i blant andre ”Den utro kvinnen” fra 1969. Handlingen er her altså snudd på hodet, det er Charles som er utro denne gang.

Fra hverdagsspenning til tragedie

Charles sitt sidesprang med Laura ender altså tragisk ved at han kveler henne, tilsynelatende utilsiktet til hun dør. Den sedvanlig Chabrolske rolige og udramatiske stilen i klipp, tempo, musikk og spenning er allerede fra start av gjeldene.

Her foregår typisk ting så lavmælt, ”udramatisk” og jordnært nedpå at man nesten ikke skjønner at dama er dau en gang! Charles selv går bare rolig ut av leiligheten hennes, og vender hjemover.

Når politiet etter hvert tilkaller mannen til Laura, Francois, blir han tatt med til åstedet for å identifisere Laura. Også her fortsetter de karakteristiske subtile, men nærmest underspilte menneskereaksjonene på det som skjer. Politiet er for det første merkelig kalde, brutalt treige med å fortelle at kona faktisk er død. De sier bare hun er kommet ut for en ulykke, og røper ikke til Francois at hun faktisk er død før han står der og ser på henne. Reaksjonen til Francois som følger er like merkelig, han synes nemlig helt upåvirket og uberørt.

Det er vanskelig å skjønne hvorfor dette er så nedtonet som det fremstilles, selv om man jo vet Chabrol liker det slik og alltid fremstiller ting ofte udramatisk nedtonet i sine filmer. Likevel føles det verken troverdig, logisk eller virkelighetsbasert, enten du vrir og vender på det, for å forklare disse tingene.

Ville ikke for eksempel Francois i det minste latet som han ble mer forskrekket og sjokkert over at kona var blitt drept, om så bare for ikke å bli mistenkeliggjort av politiet?! Og opererer virkelig politiet så kaldt, umenneskelig og ulogisk som i disse scenene?

Likegyldig og jordnært nedpå

Interessant er dette dog okkesom. Chabrols tidligere filmer har vært godt hjulpet og styrket av denne rolige og jordnære typen mennesker og karakterer. Av en eller annen grunn blir det i ”Just before midnight” dog så overtydelig og brutalt sentralt at ”alle” reagerer svakt på sterke mellommenneskelige ting, at det ikke går an å overse dette.

Det er som om Chabrol, selvsagt med intensjon, overdriver ting her, som for å tydeliggjøre flere poeng og meninger. Charles selv blir nemlig etter hvert irritert og sint over at de nærmeste rundt ham nettopp ikke bryr seg særlig om det som hender. Er det en dobbel mening i dette fra Chabrols side mon tro?

I så fall kommer det ikke så godt frem, men videre er det i det minste med på å tydeliggjøre Charles og hans reaksjonsmønstre i tiden etter dødsfallet. Charles prøver altså å få hverdagene til å gå, men sliter mer og mer med følelser, skyld og tanker som svirrer. Denne perioden i filmen er noe kjedelig og utdragende. Likevel skjer det små mentale forandringer i Charles her som gjør filmen til et godt studie av en persons forandring mens han bærer på en vond sannhet.

Etter hvert fører dette til at han sprekker, han forteller det sakte men sikkert til sin kone, Helene. Ikke overraskende reagerer heller ikke hun noe særlig sterkt, verken på at han forteller om utroskap eller senere at det faktisk var han som drepte Laura.

Det er i starten vanskelig å helt forstå også Helenes milde reaksjoner. Etter hvert skjønner vi at hun setter blant annet barna høyere enn seg selv, at hun mer tenker på deres oppvekst med to foreldre, og derfor ikke vil at Charles skal melde seg for politiet. Likevel er det igjen betegnende for filmen at også hun nesten ikke hever øyebrynet over mannens sterke innrømmelser.

Heller ikke kameraten i enkemann Francois virker særlig berørt av noe. Helt fra starten av, da hans kones død ikke synes å gå inn på ham, til nærmere slutten når Charles innrømmer at det var han som var Lauras elsker og drapsmann reagerer Francois rasjonelt følelsesmessig. Merkelig.

Francois argumenterer med at han bare vil gå videre, at Charles har lidd nok da det tydeligvis ikke var noe overlagt drap. Han vil legge ting bak seg, og klarer ikke å bli opphisset og sint på sin kamerat igjennom 25 år.

Meninger og hensikter

Det er videre påfallende å stille seg spørsmål rundt hva hensikten med disse karakterfremstillingene har vært for regissør Chabrol. Er det å påvise at vi alle har ”onde”, likegyldige og dårlige sider, enten vi har drept, vært utro eller aldri har gjort noe særlig ”ulovlig” i livet? Eller, er det det stikk motsatte, at vi har evnen til å tilgi og ville glemme, særlig hvis det gjelder vår ektemann eller bestekamerat?

Er det rett og slett kanskje heller mer for å tydeliggjøre at det er drapsmannen Charles som egentlig, til tross for det han gjorde, er den mest samvittighetsfulle av dem alle siden han både angrer, lider og sliter i ettertid?

Det kan være en blanding av dette som gjør at man sitter igjen med mange spørsmål etter å ha sett ”Just Before Midnight”. Helene antyder dessuten også mot slutten av Charles tenner på å lide, at han gjør og gjorde dette fordi han ”liker” det, derav den seksuelle leken han og Laura drev med som altså ente med kvelning og reell død, ikke bare seksuell opphisselse.

Hvis Helene har rett i dette, noe Charles selv tilbakeviser, så betyr det også at han kan ha fortsatt å kvele Laura mens han visste og følte hun faktisk døde, for slik videre å ”tenne” på selvlidingen som skulle følge i ettertid av drapet.

Et fascinerende særegent dramaspråk

Hele filmen blir generelt også mye som å snu alt opp ned og på hodet. Som thriller og spenningsfilm er Chabrol altså særlig med denne filmen påfallende antidramatisk og rolig. Den kjente thriller- og dramatematikken vi er så vandt med, særlig fra Hollywoods genrefilm, er så underfortalt og lite voldsomt formildet at dette blir som en egen stil.

Det at Charles etter hvert blir så frustrert over likegyldige reaksjoner fra sine nærmeste, gjør at det er han selv som vil melde seg for politiet, mens hans kone og kamerat ikke vil han skal gjøre det, ja til og med råder han bort i fra det. Slik blir også dette stikk motsatt av mer tradisjonelle karakterer hvor det er drapsmannen som for alt han klarer prøver å holde seg skjult, mens andre vil røpe ham og få ham straffet.

Enten man ser på tematikken og handlingen på flere av disse måtene, er utvilsomt filmen både interessant, annerledes og igjen slående god på menneskeskildringer, drama og relasjoner oss voksne i mellom.

Selv om altså deres reaksjoner er aldri så flate, følelsesløse og merkelige, ja så vekker dette igjen andre og veldig interessante spørsmålsstillinger vedrørende voksentematikk, seksualitet, parrelasjoner, vennskap, ekteskap, følelser og selvinnsikt. Alt medvirkende til at ”Just before midnight” blir nok en dramagodbit fra Chabrol.

Med denne filmen er det fristende å døpe Chabrol til antidramaets-far, med all sin lavmælte og rolige dramatikk, men under huden og linjene her er det likevel sterke følelser og krefter som råder. Det er bare måten det vises og skildres på som kanskje skiller ham mest fra eksempelvis den mer melodramatiske Hollywood-tradisjonen. Som film forblir dette dog litt både/og, frustrerende og fascinerende på én og samme gang!




Les også anmeldelser av andre filmer med samme regissør:
- Blodig bryllup - Finskrevet og lavmælt trekantdrama
- Slakteren - Glimrende subtil dramathriller!
- This Man Must Die - En fars vei mot bittersøt hevn
- Den utro kvinnen - Trøbbel i de beste familier

Diskusjon

Omtalespalte: Claude Chabrol

Den franske filmregissøren Claude Chabrol (1930-2010) var en sentral skikkelse innen den nye franske bølgen og hans regidebut fra 1958, "Min venn Serge", regnes da også som den første innen denne bølgen. Filmen var inspirert av Hitchcock og nettopp thrilleren ble Chabrols mest kjente varemerke. Med filmer som Les Bitches (To kvinner - en mann), Que la bête meure (Udyret skal dø), Le Boucher (Slakteren), med flere, er betegnelsen som ’Frankrikes Hitchcock’ derfor kanskje ikke så rar. I denne spalten tar vi for oss et knippe av Claude Chabrols filmer innen hans drama/krim/thriller-katalog.
Les flere spalteomtaler: Claude Chabrol
Les mer om filmen
Gjennomsnittskarakter:
(4,5 av 6 - 4 stemmer)

Kritikker i media

  • RogerEbert.com
  • Filmfront

Land:

Italia, Frankrike

Språk:

Fransk

Medvirkende

 
 

   Filmfront.no © Filmfront AS 2018 Les mer om filmfront

   Alle navn, merkenavn og bilder er copyright til de respektive eiere og skapere.