Logg inn
Bli medlem
Short film Run Faster
 
 

Anmeldelse av Villmark 2, norsk film fra 2015

Grøsser Spilletid: 90 minutter Aldersgrense: 15 år

Trailere

  Villmark 2 - Trailer 18.09.2015

Fornøyelig og spennende om falleferdig galehus

[Skrevet av: Tore Andre Øyås, Dato: 07.10.2015]

Et gammelt sanatorium står forlatt i en øde skog på fjellet. En eldre vaktmester passer på stedet, at dyr og folk ikke skal ta seg inn i den farlige og falleferdige bygningen. Et team på fem folk kommer for å spore den enorme bygningen for miljøavfall før det skal rives, og over 300 rom og kilometervis med rør skal gjennomsøkes. Deres arbeid skal vise seg å avsløre uventede hemmeligheter med bygget og fra fortiden.

Annonse:

Det er nemlig litt av en fortid som avdekkes i løpet av de tre dagene teamet jobber der. Oppfølgeren til tidenes skumleste norske skrekkfilm ”Villmark” kommer endelig, 12 år etter originalen. Igjen regisserer Pål Øie, og han har skrevet manus sammen med Kjersti Rasmussen. Det er en grundig og god oppbygning der vi tas med rundt omkring i den enorme bygningen og blir vitne til denne fantastiske locationen som er brukt her. Luster sanatorium står der også i virkeligheten og ble brukt som et avskjermet tuberkulosesykehus under krigen. I ettertid, frem til 1978 var det psykiatrisk anstalt og sykehus.

Å legge en skrekkfilm til et slikt unikt sted er selvsagt like genialt som det er effektfullt og morsomt underholdende! I følge historien ligger stedet også ikke så langt i fra det der vannet, du vet, der handlingen i den første filmen fant sted. Slik blir oppfølgeren linket opp i mot originalen, og også det velkjente teltet gjør sitt comeback, samt at flere andre tråder i historien også knytter bånd, uten å nevne disse spesifikt. Det er altså koblinger her som er både spennende og gledelig å gjenkjenne, men ”Villmark 2” står i all hovedsak godt på egne bein, og oppleves likevel svært annerledes enn førstefilmen.

Da Kristoffer Joner og co stabbet rundt i mørket og skogen for 12 år siden, var det til et svært beskjedent budsjett, og i en mye mindre, lukket og begrenset fortelling, både historiemessig og filmatisk. Denne gang er budsjettet mye større, ja alt er liksom større, eller i hvert fall bedre og mer filmatisk, på godt og vondt. Godt, fordi bildene i de duse gråtonefargene og det visuelle virkelig glitrer som helproft og lekkert, mens filmen også dessverre blir noe bråkete og forvirrende, nettopp grunnet denne filmatiske og lydmessige langt mer fylldige stilen. Førstefilmen var slik mer ”dokumentarisk”, mer tett på, ekte og reell. Denne gang må man svelge langt større kameler og utroligheter, noe som helt klart gjør årets utgave av villmarka på en og samme gang både bedre og verre som film. Se bare på musikkbruken på disse to filmene. Førstefilmens genialt enkle pianotema fremkalte nemlig minst like mye uhygge som det den voldsomt orkestrerte musikken gjør denne gang, og følgende gir dette grobunn til påstanden 'det enkle er ofte det beste', noe også den nevnte enkle ”dokumentarstilen" underbygger.

Man blir rett og slett mye mer fremmedgjort på mye her. Hovedproblemet ligger i Øies regi. Han er nemlig veldig glad i bildemontasjer denne gang, i flashbacks, korte glimt av ting, personer og mystiske tråder, alt blandet i en røre som gjør at man sitter og ikke skjønner døyten av nærmest noe. Litt etter litt faller selvsagt, og heldigvis, brikker på plass, men problemet blir at veien dit blir mer rotete, forvirrende og dermed også mer irriterende enn rent stemningsmessig skummel og creepy. Det hjelper heller ikke på at man får se helt konkrete ting, ting som man klør seg i hodet av mer enn grøsser av, og følgende forsvinner også effekten av det. Her kan det virke som Øie mer viser enn å ville antyde, noe som dog er et klassisk skrekkgrep som dessverre alt for ofte ikke funker.

Men, for all del, det er absolutt mye bra og velfungerende creepy her også. Husker du den skumle plystringen fra førstefilmen? Da kommer du til å grøsse litt på ryggen når du hører den igjen i disse trange murkorridorene og gangene! Selv om det er en haug elementer som ikke forstås, grunnet alle de nevnte trådene som nærmest slenges ut i tide og utide, er det heldigvis mye av det som også funker, på sin egen isolerte måte. Ta for eksempel mystifiseringen av hovedpersonene. Ellen Dorrit Petersen i hovedrollen som gruppelederen av teamet er både stødig og troverdig som midtpunkt. Hun har også en litt mystisk og merkelig distanse til det som skjer, som om hun blant annet overser bevisst noe av det som skjer. Slik kan hun minne mye om Bjørn Flobergs karakter fra førstefilmen, uten at dette trenger å bety noe som helst av den grunn. Også flere andre karakterer blir skildret som litt merkelige, og slik har Øie effektivt klart å så tvil om alt og alle, deres hensikter og personlighet. Et annet element som virkelig er kult og ekkelt her er bruken av alle nattkameraene, kamera som er hengt opp over hele området for å overvåke stedet, også i mørket. Her utnyttes dette godt og variert, men også dette er noe som kunne blitt gjort langt mer skummelt enn det tross alt er gjort i filmen.

En annen ting som føles veldig solid og som er med på å skape tidvis ekle stemninger og enkeltscener, er lydarbeidet, lyd som virkelig skildrer og gjengir stedet de er på på en slik måte at man sitter og holder pusten mye. Den øvrige stillheten, samt lys, skygge, dryppende vann og øvrig scenografi er med på å skape denne solide filmatiske kvaliteten med denne filmen.

Den sitrende spenningen og de uforglemmelige enkeltscenene derimot er vanskelige å oppdrive her. Det er som nevnt mye spennende her, men det er som om man alt for fort drar skummelheten ned igjen, ikke våger eller har villet dra den ut særlig lenge. Slik blir filmen også en film som er vel så sterk på action og tempo, den blir audiovisuelt en nesten støyende ”effekt”-film, mer enn den sitrende uhyggen i uvitenheten som var så sterk med ”Villmark 1”. Når hjernen i tillegg jobber på spreng i store deler av filmen for å sortere bildemontasjene, dette mye for å forstå logikken og plasseringen av det man ser, ja da drukner spenningen mye i denne frustrasjonen. Det er rett og slett så mye man ikke forstår med ”Villmark 2” at det blir litt i meste laget. For mange elementer synes forsøkt balansert i historien til fordel for heller å satse mindre på dette og mer på konsentrert spenning.

Helt greit for så vidt, men hvit da kjære leser at du må kaste logikken og troverdigheten til side på vei inn i kinosalen, for å få mest mulig utav dette. ”Villmark 2” er kort oppsummert en litt vanskelig film. Den er på den ene siden ikke så fælt sitrende skummel som man skulle håpet på, men er samtidig knallbra gjort rent teknisk, samt utnytter locationen med sanatoriet ypperlig og variert. Til slutt blir det uansett derfor helt klart det subjektive som vil avgjøre eksakt hvor skummelt dette blir.




Les også anmeldelser av andre filmer med samme regissør:
- Skjult - Twin Peaks på vestlandet
- Villmark - Teambuilding som går fryktelig galt

Diskusjon

Les mer om filmen
Gjennomsnittskarakter:
(3,7 av 6 - 33 stemmer)

Anmeldelser i media

  • Verdens Gang
  • Dagsavisen
  • FilmMagasinet
  • Rogalands avis
  • KinoMagasinet
  • Fremtiden
  • Attack of the Killer Kast
  • Moss DB
  • LeHorreur!
  • Dagbladet
  • Aftenposten
  • Natt&Dag
  • Stavanger Aftenblad
  • NRK P3 - Filmpolitiet
  • Filmfront
  • Gudbrandsdølen Dagningen
  • Lyd og Bilde
  • Cine.no
  • Bergens Tidene
  • Adressavisen
  • Side2
  • Bergens Avisen
  • Heftig
  • Cinemaonline.dk
  • Roysskriverier.blogspot.no
  • Captain Charismas Filmblogg

Land:

Norge

Språk:

Norsk

Medvirkende

Profilerte anmeldelser

 

«Resident Evil: The Final Chapter»

 

«Underworld: Blood Wars»

 

«Valerian and the city of a thousand planets»

 

«Vår vingård i Bourgogne»

 

«De 10 Bud»

 

«Final Destination 2»

 
 

   Filmfront.no © Filmfront AS 2017 Les mer om filmfront

   Alle navn, merkenavn og bilder er copyright til de respektive eiere og skapere.