Filmfronts personvernerklæring og informasjonskapselbruk / PRIVACY & COOKIES
Logg inn
Bli medlem
 
 

Anmeldelse av Villmark, norsk film fra 2003

Grøsser, Thriller Spilletid: 85 minutter Aldersgrense: 15 år

Teambuilding som går fryktelig galt

[Skrevet av: Tore André Øyås, Dato: 09.10.2015]

En gruppe på fem mennesker drar på en teambuilding i villmarken for bare å støte på litt større gruppeproblemer enn først antatt. TV-selskapet RealTV drar selv på tur i ødemarken som research for deres kommende realityserie om det å overleve uten hjelpemidler i svarteste skauen. Spesielt ivrig er sjefen Gunnar som veldig gjerne vil utsette den nye staben sin for det samme som de kommende deltakerne i tv-programmet.

Annonse:

Slik er vilkårene for gjengen som, foruten Gunnar selv, består av kameratene Lasse og Per, Elin og svenske Sara. Alle, bortsett fra Sara, er helt nye i jobben og kjenner ikke til Gunnar og Sara fra før. Historien om det som skjer på hytta, i skogen, og rundt vannet med teltplassen, ble Norges første virkelige skrekkfilm, og er den dag i dag en film man snakker om i norsk skrekkfilmsammenheng. At det i disse dager endelig etter 12 år kommer en oppfølger i ”Villmark 2” føles slik helt fortjent og virkelig på tide.

En litt skeptisk gjeng på skogstur

Genial grunnleggende skrekk skapes rundt de enkle ting

Hva var det da som gjorde ”Villmark” til en snakkis og filmhistorisk referanse i norsk målestokk? Regissør Pål Øie står bak filmen som også var hans langfilmdebut, og det er svært mye som føles både riktig, inderlig dedikert og virkningsfullt med ”Villmark”.

Allerede fra start går det fort. En kjapp introduksjonsdel og kjøretur til skogen bringer oss rett inn i sakens kjerne og til locations for hele resten av filmen. Gjengen ankommer en gammel, nærmest skur-aktig hytte som virkelig nok har sett sine bedre dager. Det er tykk granskog på alle kanter, men et lysaggregat og lykter rundt hytta holder stedet opplyst når det er mørkt. Inne i hytta er det både døde fugler, muselort og mere til, og den klassiske småekle hyttefølelsen sitter som et skudd også på oss som ser på. Vi har vel alle vært på både hytte-, skogs- og telttur en eller flere ganger i livet, og det er noe svært urnorsk over alle disse elementene, noe filmen også er effektiv med å skildre og å utnytte.

Det tydelige og karakteristiske pianotemaet introduseres for oss allerede helt fra start av, og følger filmen hele tiden. Det er enkelt, men genialt illevarslende og småskummelt i sine små korte pianomelodier. Noe annet som varsler død og pine, er de stadige små markørene, trådene og hintene som legges ut så fort gjengen kommer til skogen. Her er blant annet en allerede opplåst hyttedør, en båndopptaker med stemmer som advarer mot et tjern i nærheten, med mer. Dessuten er gruppeleder Gunnar til stadighet både ordknapp og litt rar, som en slags hemmeligholdende militær og autoritær leder som kommer stadig mer på kanten med de andre. Bjørn Floberg er, nærmest som vanlig, knallsterk og nettopp autoritær stødig i rollen som Gunnar, og vi både ser og skjønner at han også har noe å skjule, bare ikke hva. Likevel ser vi også at han selv blir overrasket av enkelte ting som skjer, og slik blir dermed også en eller flere ukjente på en måte bekreftet som tilstedeværende i området.

Den første kvelden får også Lasse, spilt av Kristoffer Joner, seg en ubehagelig opplevelse da han ser en skikkelse i skogen med en gassmaske. Neste morgen nevner han ingenting om dette, merkelig nok, og her kommer filmens kanskje første litt haltende logiske oppførsel av en karakter i filmen. Og det skal komme mer av denne sorten.

Den første dagen etter de ankommer stedet finner de dette tjernet som ble nevnt på båndopptakeren i hytta. Ved vannet er også et telt med noen klær, boksmat, en klokke, sigaretter, med mer, men ingen folk. Plutselig finner de et tau som er senket i vannet og drar opp et kvinnelik fra vannet. Uroen skyter virkelig i været nå, og vi skjønner at det absolutt skjer mer enn først ventet i denne skogen. De som finner liket blir likevel enige om å holde tett om dette, og særlig Gunnar insisterer på å vente til de uansett skal hjem igjen med å rapportere likfunnet. Igjen stusser vi litt på motivasjonen til disse for hvorfor fortsette denne hytteturen, samtidig som Lasse og Per ikke synes å ta så særlig inn over seg at de nettopp har kommet over et mistenkelig dødsfall. Bruken av dette tjernet som forlengelse av hytta og skogen, er dog både genial og svært virkningsfull. Det er også selvsagt interessant å se tjernet i lys av klassikeren ”De dødes tjern” og denne filmens historie.

Skrekkens tjern!

 

Alltid en klovn

Som det seg ofte hør og bør i en skrekkfilm er det alltid en klovn med i blant menneskene i en slik lukket gruppe. Våres klovn er denne gang Per, spilt av Marko Kanic, en kar som merkelig nok finner det morsomt å både spøke og le rundt situasjonen, selv etter funnet av liket og flere andre hendelser som absolutt virker ikke å ha en logisk forklarlig grunn. Når dette er sagt, så skal det sies at både manus og replikker i god grad faktisk er morsomme og herlige, og det skaper en god stemning tross alvoret. Hvorvidt dette er troverdig i situasjonen og som realisme derimot… Det er derfor i disse mellommenneskelige relasjonene at også ”Villmark” synes å feile litt.

Filmen er dog absolutt ikke alene om dette, det er nærmest tradisjon at karakterer innen skrekkfilm oppfører seg både ulogisk, lite troverdig og ikke minst gjør ting all fornuft tilsier de ikke burde gjøre. Hvorfor det er slik, hva grunnene til at det ble slik innen denne genren er, nei det får bli en lang og annen diskusjon. La oss da likevel bare påpeke at ”Villmark” tross alt ikke er overveldende teit slik, men at også denne altså har sine små riper i lakken på denne måten. Ikke minst skaper karakteren Per uansett en underholdende motvekt til de mer fornuftige karakterene, og slik skjønner vi fort motivasjonen for å ha skrevet ham slik uansett.

En av filmens mest minneverdige og kjente scener er teltscenen. Hva nøyaktig som skjer her trenger ikke røpes, men at det både er vemmelig, overraskende og på en måte vekker til live mareritt man kanskje har hatt fra å ligge i telt som barn, kan meget godt hende! Følelsen av innesperret angst kommer i hvert fall klart til syne og i effekt her. Likevel er det som om scenen effektivt selv tar livet av seg når Lasse kommer ut av teltet, for plutselig er personen på utsiden borte, forduftet for solen. Hvorfor man her har gitt inntrykk av noe som strengt tatt ikke er fysisk mulig, for slik også å ødelegge hele effekten med scenen, er nærmest ubegripelig. Slik scenen er gjort og klippet får man heller inntrykk av at Lasse nærmest har drømt dette, at det egentlig ikke fant sted.

Slike små rare misgrep og narrative kronologiske brudd innen klipp, redigering og regi synes også andre steder. Eksempelvis er en utedoscene hvor Gunnar i det ene øyeblikket er inni hytta, mens i det andre sitter på utedoen, samtidig som Lasse og Per visstnok skal ha en samtale utenfor, men uten at de vet Gunnar er tilstede på utedoen. Hvordan kan dette ha seg?

Etter hvert som flere og flere hendelser og rare ting skjer, ser vi Lasse uttrykke dyp bekymring over at det må være noen riv ruskende galne folk eller enkeltperson i skogen rundt dem. Likevel spøker han med og kommer med forslag til å binde fast bestevennen Per hjelpløst til bakken med tau, som en spøk og ”straff” for sin egen spøk, for så å gå bort fra ham alene i flere timer. Hvem hadde vel egentlig gjort dette om man visste det var en eller flere psykopater i området?!

 

Tett, effektiv og tidløs skrekk

Regissør Øie sløser aldri med tiden i sin film. ”Villmark” har en imponerende fortettet spenning i sin historie som aldri bruker lang tid før spenningen kommer eller skremmer oss. Likevel føles det aldri overdrevet, utålmodig, desperat eller skrikende, og her ligger nettopp også mye av kvaliteten i filmen som velfungerende skrekk! Det er en flott nerve som raskt og effektivt blir bygget opp, karakterene er enkle men lett forståelige og lesbare, og slik trenger vi egentlig ikke noe særlig mer dypdykk i dem for å kjenne på deres frykt og frustrasjoner. Kurven i historien og spenningen er dessuten også pent fordelt utover, og utviklingen blir slik både troverdig og klimakspreget innenfor rammene den selv har skapt. Innen mer klassisk mainstream skrekk ser vi dessuten ofte at typiske ”pustepauser” er lagt inn til oss publikum, altså i bevisste scener som man skjønner skal være idylliske, beroligende og avslappende, innimellom de kontrasterende skrekkscenene. I ”Villmark” er det ikke så mange tydelige slike pauser, for spenningen og stemningen er liksom hele tiden smurt tykt utover hele hytta og skogen, uten å slippe grepet om oss før det hele er slutt.

Ser vi bort i fra typer av mobiltelefoner og andre småtterier, som i dag selvsagt er utdatert, forblir filmen for øvrig veldig tidløs i sin historie og miljø, spesielt lagt til skogsmiljøet og hytta som jo i stor grad aldri vil forandre seg stort over tid uansett. Det er videre veldig enkelt både å identifisere seg med folkene der, samt kjenne seg igjen i alt fra skogstur, hyttelivet, til den ekle følelsen av å være isolert i mørket og på et ukjent sted. Når vi også nesten kan ta og føle på spenningen knyttet til karakterene, som selv ikke føler de kan stole på noen av de andre, ja så får vi en stemning som fargelegger hele hytteturen. Alt dette er elementer som er med på å gjøre filmen slående selv i dag, og som trolig vil få den til å holde seg i langt over 12 år til.

”Villmark” preges også av flotte naturbilder, naturlig nok, mens flere veldig stemningsskapende bilder av tåkelagt tjern, skog, lys/skygge, med mer, ytterligere gjør susen i en slik setting og historie. Skuespillet av særlig Bjørn Floberg er som vanlig fjellstøtt, og man klarer aldri å bli helt sikker på om man kan stole på Gunnar. Selv med sine smått irriterende ”feilgrep” her og der føles alt i alt filmen både effektiv og svært underholdende med sine korte 80 minutter, og den klarer noe som virkelig er et must og er avgjørende for en skrekkfilm i faktisk å klare formidle stemning, skrekk og angst såpass bra. Høres elementært ut, noe det også burde være, men det er ikke alle filmer som klarer det like effektivt og helhetlig som dette. Som Norges første moderne skrekkfilm er altså ”Villmark” fremdeles verdt et gjennomsyn, og står gledelig igjen som et godt stykke skrekkarbeid der man føles å ha fått maksimalt utav rammene, historien, tilgjengelig materiale, locations, skuespill, med mer.




Les også anmeldelser av andre filmer med samme regissør:
- Villmark 2 - Fornøyelig og spennende om falleferdig galehus
- Skjult - Twin Peaks på vestlandet

Diskusjon

11.10.2015 sier Pål Frostad: Kommentar på Tore Andre Øyås sin omtale 'Teambuilding som går fryktelig galt': Lang og god anmeldelse som virkelig teaser meg til å se filmen om igjen. Husker filmen som svært stemningsfull. Lenge siden jeg så den på DVD og enda lenger siden jeg så den på kino første gang. Må nesten få et gjensyn med filmen før jeg setter mine øyne på oppfølgeren.

Omtalespalte: Skrekkfilm

I denne spalten trekker vi frem enkeltfilmer innenfor skrekkfilmens verden. Om det er en større kjent grøsser eller en mindre profilert slasher er ikke poenget, mer at filmen skiller seg ut som skrekkfilm, er verdt å fremheve av skrekkfilmer eller rett og slett bare engasjerer på et eller flere nivåer.

Skrekkfilmsjangeren dekker mange undergenre, men hvor fellestrekkene selvsagt ligger i spenningen, det skremmende, i grøsset, deres evner til å frembringe dette i oss. Om dette videre er en typisk slasher, eller mer i retning psykologisk thriller kan begge deler oppfattes som en variant av skrekkfilmen. Skrekkfilmspalten kan inneholde dybdeanalyser så vil det kunne være sjanse for at ting "røpes" mer enn i vanlige kinoanmeldelser.
Les flere spalteomtaler: Skrekkfilm
Les mer om filmen
Gjennomsnittskarakter:
(3,9 av 6 - 60 stemmer)

Kritikker i media

  • Verdens Gang
  • Filmfront
  • Filmanmelderen.no
  • Captain Charismas Filmblogg
  • skrekkfilm.com
  • Filmlisten.no
  • Dagbladet
  • Aftenposten
  • Dagsavisen
  • Filmnytdvd.dk

Land:

Norge

Språk:

Norsk

Filmselskap:

Norsk Filmfond, Spleis AS

Medvirkende

 
 

   Filmfront.no © Filmfront AS 2019 Les mer om filmfront

   Alle navn, merkenavn og bilder er copyright til de respektive eiere og skapere.