Logg inn
Bli medlem
Short film Run Faster
 
 

Anmeldelse av Whiplash, amerikansk film fra 2014

Drama Spilletid: 105 minutter Aldersgrense: 11 år

Intenst jazzdrama

[Skrevet av: Ole Marius Repstad, Dato: 17.08.2015]

Trommespillertalentet Andrew kommer inn på en prestisjefylt musikkskole, men innser raskt at alt ikke er fryd og gammen på skolen, ettersom instruktøren av det mest beinharde jazzbandet på skolen, Fletcher, har en tendens til å gå til ekstreme lengder for å tvinge frem studenters potensial.

Annonse:

Da jeg så Whiplash for første gang, den gang på kino, trodde jeg at jeg hadde sett en av de beste filmene jeg har sett. Etter å ha sett den enda en gang, denne gang på Blu-Ray, er jeg sikker på at jeg har fått et nytt innslag blant favorittfilmene mine. Whiplash er en slik film som overrasker seeren første gang man ser den, men som fortsatt er like frisk andre gangen også.

Hvem skulle ha trodd at en film om et jazzband kunne være så intens? Whiplash er ikke en særlig kompleks film, den går ganske rett frem med sine store og små vendinger. Det handler først og fremst om en protesjés ønske om å bli den beste trommespilleren noensinne. Han hører på alle de store trommespillerne innenfor jazz for å få en bedre forståelse av musikk, men blir alltid tråkket på av instruktøren Fletcher. Kampen mellom Andrew og Fletcher er intenst på et psykologisk plan. Å kalle det for en kamp, er kanskje å overdrive, fordi egentlig ønsker begge det samme, men på overflaten ser det ut som at de jobber mot hverandre.

Intensiteten i filmen kommer av de raske klippene og filmingen generelt under øvingene, nærbilder av musikerne som svetter og svetten som deretter drypper over instrumentene og ikke minst J.K. Simmons i rollen som Fletcher. I tillegg til alt dette går den mørke fargepaletten hånd i hånd med den mørke tonen som filmen er på vei mot. Alt dette gjør at jeg sitter på kanten av stolen under hele filmen uten å vite hva som venter rundt neste sving. Whiplash holder kortene tett til brystet og lar ikke seeren se hvor det ender før filmen først er over.

Miles Teller er strålende i rollen som Andrew, som er en litt merkelig kar med stor drivkraft. Det at han faktisk spiller mesteparten av trommesekvensene i filmen, uten at ekte musikere stepper inn, gjør at jeg setter enda mer pris på han som skuespiller. Andrew som karakter er en karakter med mye utvikling, og det er på klassisk, dog effektivt, vis at man ser hvordan han blir helt besatt av trommene og skyver alt annet til side.

J.K. Simmons. Jeg må koste på meg et ”wow” når jeg tenker på hans skuespillerprestasjon, og jeg anser det som en av de beste prestasjonene jeg har sett. J.K. Simmons fyller rommet og har en enorm tilstedeværelse hver gang han er på skjermen. Noen vil kanskje si at han bare står og brøler hele tiden, men Fletcher er faktisk en dypere karakter enn det som først vises. Mot slutten av filmen får man et innblikk i hvordan han tenker, og dette fikk meg til å endre synet på Fletcher.

Jeg er ikke noen jazzløve, så jeg ante ikke helt hva jeg kunne forvente av musikken. Å si at det fenget, er nok en underdrivelse. Det er godt driv i musikken og for min del var det mye bedre enn forventet. Så hvis du ikke er noen tilhenger av jazz, men fortsatt vil se Whiplash, er det bare å kjøre på. Dette er en slik musikk de fleste burde kunne til en viss grad like. Musikken veksles godt med og har rolige partier i tillegg til partier med mer tempo og som viser frem musikernes styrker. Mest av alt brukes musikken for å vise frem trommespilleren, noe den siste scenen viser best.

Mitt eneste problem med Whiplash er ikke et spesielt stort et, og det drar ikke ned helhetsopplevelsen eller terningkastet. Det er et sted i filmen der manuset er skikkelig beleilig for å tvinge frem Andrews utvikling. Den nevnte scenen innebærer at han, takket være en buss med flate dekk, er sent ute til en konkurranse. Partiet dras ut. Jeg skjønner hvorfor scenen er der og derfor vil jeg ikke trekke eller se ned på Whiplash for å ta i bruk et kjipt virkemiddel når manuset ellers er så solid.

Whiplash er en bunnsolid film som er velregissert, flott klippet, for det meste velskrevet, unntatt en viss beleilighet, velspilt og burde appellere til dem som vil ha en god film, uavhengig av om man liker jazz eller ei.




Les også anmeldelser av andre filmer med samme regissør:
- La La Land - Forener drømmer og virkelighet på en fantastisk måte

Trailer eller filmklipp:

Diskusjon

Les mer om filmen
Gjennomsnittskarakter:
(5,1 av 6 - 41 stemmer)

Anmeldelser i media

  • Filmfront
  • Berlingske Tidene
  • Lyd og Bilde
  • Filmhjerte.blogg.no
  • Cinemablend.com
  • Cinemaonline.dk
  • Smis.no
  • Filmpuls.dk
  • IGN.com
  • Captain Charismas Filmblogg
  • Biojensen.dk
  • Flickchickcanada.blogspot.no
  • Dagbladet
  • Adressavisen
  • Stavanger Aftenblad
  • NRK P3 - Filmpolitiet
  • God Kveld Norge (TV2)
  • Cinerama
  • Politiken (Danmark)
  • Jyllands-Posten
  • Ekstra Bladet (Danmark)
  • Cinemazone
  • B.T. (Danmark)
  • Filmsnakk.no
  • Filmmagasinet Ekko
  • Filmskribenten.dk
  • Filmz.dk
  • Göteborgs-Posten
  • Defilmblog.be
  • Dailyreview.crikey.com.au
  • Screenrant.com
  • Verdens Gang
  • FilmMagasinet
  • Svenska Dagbladet
  • Rbnett.no
  • Cine.no

Land:

USA

Språk:

Engelsk

Medvirkende

 
 

   Filmfront.no © Filmfront AS 2017 Les mer om filmfront

   Alle navn, merkenavn og bilder er copyright til de respektive eiere og skapere.