Logg inn
Bli medlem
Short film Run Faster
 
 

Anmeldelse av The Beyond (...E tu vivrai nel terrore! L'aldilà), italiensk film fra 1981

Grøsser Spilletid: 87 minutter Aldersgrense: 18 år

En riktig så grapsete rakker!

[Skrevet av: Tore Andre Øyås, Dato: 28.08.2015]

Når Liza arver et gammelt hotell i Louisiana oppdager hun fort at ikke alt er på stell. Etter en serie overnaturlige ”ulykker” finner hun ut at bygget er bygget over en av de syv inngangene til Helvetet.

Annonse:

En heftig setting og historie dette her altså, og Lucio Fulcis gamle rakker må selv i dag sies å være svært ambisiøs og heftig gjennomført. Selv om italienske Fulci på flere måter ble sammenliknet med rivalen Dario Argento, er det hakket mer splatter, blod og gørr over Fulcis filmografi, noe særlig hans ”The Beyond” er et ypperlig eksempel på. Det skal videre visstnok være både religiøse og sosiologiske kommentarer under alt grapset i filmene hans, men alt i alt kan det være vanskelig å se dette tydelig under det overveldende audiovisuelle uttrykket hans.

Hotell Helvete og splatter galore!

Hele ballet åpner med en scene fra hotellet i 1927 hvor vi overværer en svært brutal henrettelse av en person som ifølge befolkningen på stedet står i ledtog med selveste djevelen og derfor må drepes. Så hopper vi frem til 1981. Hovedkarakteren Liza forsøker altså tappert å få i stand dette hotellet som hun arver, og med seg får hun blant andre et tjenestepar som ”følger med” hotellet, samt legen på det lokale sykehuset. En dag møter hun på den blinde Emily, en dame som advarer Liza mot å fortsette med å grave i hotellets fortid. I hotellets kjeller foregår det nemlig mye rart, en kjeller som altså huser selveste porten til Helvete. Her strømmer etter hvert det ene monsteret etter det andre ut/inn, samt dyr og andre ekle skapninger i alle former og materialer.

Har man sett sin del av særlig italiensk Giallo og liknende genrefilm, ja så vet man at det sjeldent går lenge mellom blodige drapsscener, vold og nærskildringer av kroppslige skader. ”The Beyond” er i så måte virkelig en ”godbit” for dem som skulle digge splatterlig blodig film. Her er nemlig flust av minneverdige scener og bilder! Det er videre vanskelig å nevne bare et fåtalls skrekkscener i denne filmen, men noen det imidlertid sies litt om, av flere grunner.

Det er særlig en konkret scene som virkelig sitter i kroppen i ettertid. Blant det som altså forløses ifra denne helvetesporten er blant annet en haug med taranteller som sakte kommer krypende mot en svimeslått karakter. Enten man har edderkoppskrekk eller ei så er denne scenen uansett forferdelig fæl for hjernebarken! Sakte kommer tarantellene krypende mot ”oss”, oppover armene og kroppen til stakkaren som ligger på gulvet. Krypene starter så med å stikke, spise og fortære ansiktet til karen, alt selvsagt i ultranære bilder. Ikke bra! Denne scenen er både lang, dvelende, kjøttfull og blodig, selvsagt. Selv om det i dag er svært enkelt å se at det er en dukke og masse sminke som edderkoppene egentlig jafser i seg, forblir dette likevel noe av filmens absolutt ekleste scener! Andre steder ser vi rene korsfestelsesscener med spikre som hamres igjennom armer, obduksjonsscener fra likhuset, og døde som vandrer rundt som zombier. Det er med andre ord mer enn nok å ta av for dem som vil vemmes litt i denne Fulci-klassikeren.

Det er likevel humrende fascinerende å stille seg spørsmål om hvor (selv)kritisk Fulci selv virkelig var? Jeg mener, når man tydelig, veldig tydelig flere steder, ser at masker, sminke og overganger henger i løse luften, dingler og sprekker opp… hvor går grensen for hva man som regissør godtar før man tenker ’nei vet du hva… dette blir for dumt og tydelig falskt’!? Sagt på en annen måte, sminke og effekter er i det hele tatt svært variert og ujevnt gjort, bokstavlig talt. Det er klart at mye av dette også er imponerende gjort, til å være i 1981, men slike nevnte overganger mellom maske, sminke og dukke/skuespiller kan liksom ikke unnskyldes med tiden filmen ble laget på og ressursene man hadde til rådighet, derav også latterligheten over dette, særlig i dag.

Særegen og god regi

Ser man bort i fra de ujevne sminkeferdighetene og effektløsningene rundt dukker, sminke og slik, ja så må det sies at Fulci er langt stødigere på kameraføringer og bilder. Flere lekre innzoominger illusterer godt diverse stemninger og understreker ansiktsuttrykk godt, mens bildeutsnitt varierer mellom stilfulle oversiktsbilder, helt inn til ultranære bilder, ofte av ansikt og blodige scener. Eksempler på en lekker bildemontasje får vi også, i en scene som kan minne mye om Brian De Palmas mange typiske slow-motion-scener.

Følger man godt med og ikke får filmen alt for mye på avstand grunnet sin overtroiske og urealistiske tematikk, er det også stor fare for at man vil skvette godt flere steder, for Fulci har lagt inn enkelte veldig plutselige overraskende jump-scares man virkelig ikke ser komme.

For fansen

”The Beyond” er en slik type film som virkelig deler folk i denne verden. Aspektet med overtro, en haug logiske realitetsbrudd, troen på en himmel og et helvete, er nå en ting. En annen ting er at om man har en stor fascinasjon og oppslukt iver etter slik genrefilm, ja så vil dette veldig ofte overskygge og gjøre en "blind" på det faktum at også denne filmen er svært dårlig på mange punkter. Hvis man imidlertid har dette i bakhodet, innser det, og altså ikke lar seg overskygge fullstendig av eventuelle ting man elsker ved slik film, ja da kan man fort hylle filmen for det den virkelig fortjener, slik som kunstnerisk friskhet, vill råskap, visuelt sprek regi og en godt underholdende historie, tross alt.

”The Beyond” blir i dag slik som man pleier å kalle ’mest for fansen’, en film som naturlig nok teknisk har tapt seg kraftig, og/eller slik blir en film for dem som vil se filmatisk historie og hvordan zombier og andre helvetesskildringer ble gjort før dataeffektenes tid, altså mer originalt. Som en real forgjenger og bauta innen blant annet zombi-film står ”The Beyond” virkelig igjen som en film som det oser klassiker av, også fordi den er svært kunstnerisk leken, veldig effekttung og tidvis stilig særegen.




Les også anmeldelser av andre filmer med samme regissør:
- The New York Ripper - Kvakk kvakk...sa morderen.
- Natt uten alibi - Surrealistisk giallo på syre

Diskusjon

Omtalespalte: Skrekkfilm

I denne spalten trekker vi frem enkeltfilmer innenfor skrekkfilmens verden. Om det er en større kjent grøsser eller en mindre profilert slasher er ikke poenget, mer at filmen skiller seg ut som skrekkfilm, er verdt å fremheve av skrekkfilmer eller rett og slett bare engasjerer på et eller flere nivåer.

Skrekkfilmsjangeren dekker mange undergenre, men hvor fellestrekkene selvsagt ligger i spenningen, det skremmende, i grøsset, deres evner til å frembringe dette i oss. Om dette videre er en typisk slasher, eller mer i retning psykologisk thriller kan begge deler oppfattes som en variant av skrekkfilmen. Skrekkfilmspalten kan inneholde dybdeanalyser så vil det kunne være sjanse for at ting "røpes" mer enn i vanlige kinoanmeldelser.

Les flere spalteomtaler: Skrekkfilm


Les mer om filmen
Gjennomsnittskarakter:
(4,4 av 6 - 15 stemmer)

Anmeldelser i media

  • Adventuresinpoortaste.com
  • Filmgal.org
  • Filmnytdvd.dk
  • skrekkfilm.com
  • Filmfront
  • Horrorfanzine.com
  • Filmz.dk

Land:

Italia

Språk:

Italiensk

Filmselskap:

Fulvia Film, Grindhouse Releasing

Medvirkende

Profilerte anmeldelser

 

«Pirates of the Caribbean 5: Salazar's Revenge»

 

«King Arthur: Legend of the Sword»

 
 

«Noe som skjedde på jobben»

 

«Takk For Alt»

 

«Eyes of a Stranger»

 

«Twin Peaks»

 
 
 

   Filmfront.no © Filmfront AS 2017 Les mer om filmfront

   Alle navn, merkenavn og bilder er copyright til de respektive eiere og skapere.