Logg inn
Bli medlem
Short film Run Faster
 
 

Anmeldelse av Haisommer (Jaws), amerikansk film fra 1975

Action, Thriller, Monster-film Spilletid: 124 minutter Aldersgrense: 15 år

Spielberg og Williams oppvisning av enkelhetens enorme kraft

[Skrevet av: Tore André Øyås, Dato: 19.06.2015]

Et lite amerikansk kystsamfunn livnærer seg på turistsesongens inntjeninger på sommermånedene og de tilhørende strendene i området. På øya Amity går man nasjonaldagen 4 juli i møte, og den årlige sommerfestivalen nærmer seg med stormskritt. Når den nye lokale sheriffen Martin Brody en dag oppdager et lik på stranden, kan det se ut til at dette er resultat av et haiangrep. Når enda en person blir drept av en hai, føler Brody seg nødt til å vurdere å avlyse hele turistsesongen i området. Men, mot han står selvsagt sterke røster, inkludert ordføreren i byen som ikke er like villig til å ødelegge Amitys rykte som ferieparadis ved å stenge strendene. Brody slår seg etter hvert sammen med en tilreisende hai-spesialist, Matt Hooper, og en lokal fisker ved navn Quint for å finne og jakte ned den enorme hvithaien som skaper frykt på strendene.

Annonse:

”Jaws” ble mesterregissør Steven Spielbergs store kommersielle gjennombrudd og står som en av hans uttallige store filmsuksesser. ”Haisommer” blir også regnet som filmen som gjorde bruk av betegnelsen ’blockbuster’ vanlig. Dens enorme rekordhøye kinoinntjeninger, samt det etterfølgende kulturelle fenomenet den ble, gjør den virkelig til kanskje tidenes første virkelige ’blockbuster’ innen filmverdenen. Også tradisjonen Hollywood har hatt siden med å satse på minst en gigantisk storfilm på kino sommerstid, er tilegnet suksessen med "Jaws".

Ferieparadiset blir forvandlet til et mareritt

Enkelt, effektivt og sterkt

Som med så mange av Steven Spielbergs filmer, særlig de klart familievennlige og spektakulære, skinner også ”Jaws” godt som den svært enkle, effektive og tydelige historien og filmen den er. Historien om en illevarslende diger hvithai som har fått blod på tann etter å ha forsynt seg av badegjestene i området, både fortelles, skildres og underholder på veldig enkle premisser. Historien har ingen som helst form for særlige underliggende meninger, eller dobbelhet mellom linjene for den saks skyld. Morderhaien terroriserer lokalsamfunnet, må finnes og drepes, enkelt og greit.

I dette ligger det dog svært mye menneskelig grunnleggende viktig og fengende. Som filmhistorie å lage underholdning av, innebærer dette for eksempel frykt for liv og helse, brudd med idyllisk sommerlek, fryd og gammen, angsten for å i det hele tatt sette sine føtter i havet, samt mer kulturelle og økonomiske rammer som turisme og lokalsamfunn som rammes. Alt dette formidles og skildres ypperlig effektivt med Spielbergs hånd. Karakterene er eksempelvis superenkle, tydelige og klassiske i sine typer og opptredener. Her får vi både skeptikeren, den fornuftige, tullingen(e), byfolk versus bygdefolket, og liknende stereotypier satt opp i mot hverandre.

Hovedrollen som lokalsheriff Martin Brody spilles svært stødig av Roy Scheider. En stødig, fornuftig og menneskelig familiefar som synes bekymret for sikkerheten ved strendene fra første stund. Han blir slik vår forankring i fornuft, følelser og handlekraft. Med seg får han haispesialisten Hooper, spilt av Richard Dreyfuss, og sammen får de overtalt den skeptiske ”bad-guyen” i ordføreren, som klassisk motarbeider heltene våre, til å innse at haitrusselen må gå foran økonomi og profitt. Enda en filmklassisk karakter møter vi i den lokale sjøulken Quint, spilt av Robert Shaw. Han er den erfarne ”krigshelten”, som har vært ute på dypt hav tidligere, opplevd selv andre verdenskrig, atomsprengningene og etterfølgende haiangrep. Han er bedrevitende og selvgod, men også sterk og uredd. Sammen utgjør dette trespannet gruppen som setter til sjøss for å jakte på det blodtørste beistet av en hai.

Gutta på skau... eh, havet.

En uslåelig ekkel stemning og vibber oppstår

Filmatisk og narrativt er ”Jaws” også veldig enkel og effektiv. En typisk, i hvert fall sett i dag, kjapp og toneansettende åpning, varsler problemet med hai langs strendene, og etableringen av sheriff Brody og hans familie i spissen knytter videre følelser og empati til dem rundt de videre hendelser. På effektivt vis skildres kaoset, hysteriet og de mange typer utfordringer og problemstillinger som oppstår når noe slik som dette truer et lokalsamfunn. Men, selv om det som skjer utover i historien på mange måter er forutsigbart og ventet å komme, klarer Spielberg likevel å overraske her og der. Ikke minst oppstår det nærmest umiddelbart urovekkende og kraftfulle stemninger rundt sjøen, havet, strendene, det å sette sine bein uti vannet. Man vet fra åpningsscenen av at noe stort og livsfarlig skjuler seg under den mørke og gigantiske havoverflaten, og at man slik aldri kan føle seg trygg om man velger å gå i vannet.

Badeidyllen blir fort til kaos og panikk...

Et glimrende eksempel på denne frykten og skildringen av denne, ser vi for eksempel i en scene hvor Brody nervøst sitter på stranda med familien sin og kikker bekymret på folkene som bader. Enhver bevegelse i vannet som virker merkelig, eller frydefulle barneskrik, gjør ham svært nervøs. Samtidig sitter vi selv og ser på og føler på den skrekkblandede fryden av å vente på når haien skal slå til. Flere falske alarmer og ”ulv-ulv”-rop skaper ytterligere en spenning rundt når virkelige haiangrep skal komme.

 

’Dum-du, dum-du, dum-du….’

Denne filmen hadde, som Spielberg selv innrømmer i en bakomfilm, ikke vært det samme uten John Williams kjente musikk og hai-tema. De få og enkle, men utrolig effektive mørke tonene brukes bevisst helt fra starten av for å illustrere haiens tilstedeværelse, dens nærhet, tempo og nærmest ”humør”. Musikken etableres slik knakende effektivt i vår bevissthet, den forteller oss at når man hører hai-temaet, ja så er haien i nærheten. Dette høres veldig enkelt og selvsagt ut, men nettopp med ”Jaws” og Williams musikk her, ble også denne tradisjonen med forklarende og stemningsskapende enkel musikk et kraftig steg mer etablert filmhistorisk sett. Slik også Bernard Herrmanns dusj-tema i ”Psycho” nærmest ”gjorde” hele dusjscenen, ja slik gjør også Williams ’dum-du, dum-du, dum-du’-tema ”Jaws” i veldig stor grad.

Videre utover i filmen gjør Spielberg og Williams også bruk av publikums bevissthet rundt denne musikken ved å nettopp ikke bruke den i alle spenningsscenene. Slik blir vi derfor tatt på sengen og skvetter virkelig til når haien kommer opp av vannet, helt uanmeldt, uten noe musikkvarsling. Dette er like genialt virkningsfullt og effektivt som det i dag nærmest er et selvsagt og veletablert spenningsgrep.

”Jaws” har sine begrensninger

Siden Spielbergs film både er såpass enkel og ukomplisert både tematisk, filmatisk og narrativt, forblir den ikke akkurat noe pandoras eske av en film. Der en annen legendarisk regissør i Stanley Kubrick med sine ofte langt mer kompliserte, dype og (for)tolkningsrike filmer og univers byr på langt tyngre og utfordrende tolkninger, ja der er Steven Spielberg med sine storsluggere som ”Jaws”, ”Jurassic Park” og ”E.T.” kongen av enkel men velfungerende underholdning. I tilfellet med dette haimarerittet, er historiens klart todelte form litt lidende under det faktum at filmen nettopp er så enkel. Førstedelen skildrer samfunnet, strandlivet og haiens inntog på strendene og folkene som blir berørt. Andredelen tas vi med til sjøs, ombord på båten ’Orca’, hvor Amitys tre redningsmenn jakter på monsterhaien. Denne delen blir nærmest som en film i filmen, en avsondret del hvor vi kun befinner oss utpå det enorme havet, i og rundt den lille båten. Deres lange og strabardiøse kamp med å få has på monsteret, er både langtrukket og i lengden småkjedelig, og hvor det i det store og hele ikke skjer all verdens. Filmen som skrekk- og spenningsfilm blekner ganske godt her, bortsett selvsagt fra i slutten når klimakset kommer. Førstedelen er og forblir slik uansett den delen av filmen med størst og tydeligst nerve, det er her vi som publikum virkelig kjenner angsten på kroppen, mye fordi vi enklest klarer relatere oss til situasjonene på stranda.

I dag blir også kanskje særlig karakterene såpass karikerte og overtydelige at man ikke får like stor tilknytning til dem som de trolig klarte i 1975. Men, slik blir disse uansett veldig tydelige, og det blir desto enklere å velge side, hvem man skal heie på, og så videre, forøvrig nok et typisk Spielbergsk og vanlig genregrep dette.

Fisketuren blir plutselig alt annet enn avslappende...

For dem som har sett filmen både en, to og ti ganger tidligere, blir ”Jaws” kanskje ved nok et gjensyn mest interessant og nostalgiskapende, mer en direkte skummel. Den bærer litt preg av å være en type film som nok er mest kraftfull første gang man ser den, i tillegg til også å (særlig på den tiden den kom) føles opplysende og lærerik angående haien som art. Filmen innehar videre likevel udiskutabelt sin svært effektive tilbakevendende kraft ved at den skaper denne umiddelbare frykten for vann, bading og hai, om enn kanskje en anelse litt overdrevet fremstilling, skal man tro haikjennere som har uttalt seg.

Men, likevel er filmen selv i dag, 40 år etter den kom, beundringsverdig slagkraftig i alt det enkle og velfungerende ved den og i Spielbergs regi. Dens styrke og kraft ligger altså ikke nødvendigvis i at den er et mesterverk i alle filmatiske ledd, den er som nevnt uttallige ganger nå, veldig enkel og elementær på mange måter. Det er mer i virkningene av dette enkle, samt i det tidløse og skremmende rundt hai, bading og frykten for dette, at den virkelig står seg fremdeles. En hel verden får fremdeles frysninger på ryggen og skygger unna sommerbadingen bare man hører hai-musikken i hodet, noe som sier mye om hvor slagkraftig og sterk denne filmen har vært på oss og vår oppfattelse av konkrete ting. Slik blir også ”Jaws” et av filmverdenens mest markante bilder på hvor sterkt både filmen er som uttrykk og påvirkning, samt hvor omfattende og virkelighetspåvirkelig mediet kan være, samfunnsvitenskapelig, menneskelig, som popkulturelt. Steven Spielberg skapte noe vannvittig effektivt med veldig enkle grep her, noe man ikke skal skimse av. Det gjorde heldigvis heller ikke Hollywood, og tok i ettertid Speilberg virkelig inn i varmen. The rest is history. God (hai)sommer!




Les også anmeldelser i samme filmserie:
- Haisommer - hevnen - B-filmaktig, usannsynlig og bare komisk dårlig
- Haisommer 3 - Haivold til det kjedsommelige!
- Haisommer 2 - Ujevnt og litt middelmådig

Les også anmeldelser av andre filmer med samme regissør:
- Ready Player One - Spielberg er tilbake som familieunderholdningens far!
- The Post - Stjernetrekløver fenger stort i solid tidsportrett!
- SVK - Store Vennlige Kjempe - Pen Roald Dahlsk filmatisering
- Bridge of Spies - Tom Hanks og Spielberg på topp!
- Lincoln - Vittig og sterkt politisk Lincoln-portrett
- På eventyr med Tintin - Enhjørningens hemmelighet - Fabelaktig animasjonseventyr
- War Horse - Glimter til innimellom sukkeret
- Indiana Jones og Krystallskallens rike - Kul eventyrfilm
- Klodenes kamp - Sjangerkaos i blockbusterland!
- München - Etterspillet etter terrorangrepet i München i 1972
- Terminalen - Feelgood flyplasseventyr
- Minority Report - Dyster fascinerende sci-fi for voksne
- Catch Me If You Can - Fascinerende og fornøyelig underholdning om en ung frekk svindler
- A.I. - Artificial Intelligence - Tøft robotfilosofisk fremtidseventyr
- Saving Private Ryan - En av historiens aller beste krigsfilmer!
- Jurassic Park: Den Tapte Verden - Forsøker for hardt å overgå eneren
- Amistad - Engasjerende historietime
- Jurassic Park - Jurassic Park 3D - en blockbusternes T-Rex!
- Schindlers Liste - Særdeles sterk film
- Hook - Litt mer oppfinnsomhet takk!
- Indiana Jones Og Det Siste Korstog - Stor eventyrlig underholdning!
- Always - Spielberg med film om kjærlighet gjennom et gjenferd...
- Solens rike - Britisk gutt har japanske WWII-piloter som sine helter
- Purpurfargen - Varmt og rørende om sterke unge kvinner med et hardt liv
- Indiana Jones og De Fordømtes Tempel - Gøy til tusen og får fram barnet i deg
- Twilight Zone: The Movie - 1960-tallets svar på X-Files i filmversjon...
- E.T. The Extra-Terrestrial - Magisk barnefilm fra Speilberg
- Indiana Jones - Jakten På Den Forsvunnede Skatten - Topp underholdning
- 1941 - Ellevill krigskomedie om tiden etter Pearl Harbor-angrepet
- Nærkontakt av tredje grad - Banebrytende UFO-sci-fi av ypperste klasse
- The Sugarland Express - Spielbergs første spillefilm: Roadmovie med politijakt
- Duel - Spielberg overbeviser allerede i første film

Diskusjon

Omtalespalte: Skrekkfilm

I denne spalten trekker vi frem enkeltfilmer innenfor skrekkfilmens verden. Om det er en større kjent grøsser eller en mindre profilert slasher er ikke poenget, mer at filmen skiller seg ut som skrekkfilm, er verdt å fremheve av skrekkfilmer eller rett og slett bare engasjerer på et eller flere nivåer.

Skrekkfilmsjangeren dekker mange undergenre, men hvor fellestrekkene selvsagt ligger i spenningen, det skremmende, i grøsset, deres evner til å frembringe dette i oss. Om dette videre er en typisk slasher, eller mer i retning psykologisk thriller kan begge deler oppfattes som en variant av skrekkfilmen. Skrekkfilmspalten kan inneholde dybdeanalyser så vil det kunne være sjanse for at ting "røpes" mer enn i vanlige kinoanmeldelser.
Les flere spalteomtaler: Skrekkfilm
Les mer om filmen
Gjennomsnittskarakter:
(5,4 av 6 - 40 stemmer)

Kritikker i media

  • Dagsavisen
  • Filmfront
  • Arbeiderbladet
  • Cinerama
  • Lyd og Bilde
  • Filmbasen.no
  • Filmz.dk
  • RogerEbert.com
  • Captain Charismas Filmblogg
  • Horrorfanzine.com
  • Defilmblog.be
  • IGN.com
  • 1000misspenthours.com
  • Verdens Gang
  • Dagbladet
  • Aftenposten
  • Se og hør
  • Filmbyen
  • arilabra.com

Land:

USA

Språk:

Engelsk

Filmselskap:

Universal Studios / Universal Pictures

Medvirkende

Profilerte anmeldelser

 
 

   Filmfront.no © Filmfront AS 2018 Les mer om filmfront

   Alle navn, merkenavn og bilder er copyright til de respektive eiere og skapere.