Logg inn
Bli medlem
Short film Run Faster
 
 

Anmeldelse av Orphan Black - Sesong 1, kanadisk tv-serie fra 2013

Action, Drama, Sci-Fi Spilletid: 60 minutter Aldersgrense: 15 år

Orphan Black - Sesong 1: Utsøkt klonedrama

[Skrevet av: Stian Buhagen, Dato: 01.05.2014]

Orphan Black sesong en er et meget godt stykke tv. Med fortreffelig skuespill treffer serien meg solid i hjertet. Det er først og fremst Tatiana Maslany som er stjernen her, men resten av ensemblet gjør helheten enda bedre. Serien har også en creepy stemning over seg som gjør den veldig fascinerende. I motsetning til de fleste andre serier tør Orphan Black å gjøre nye ting. Den er for eksempel veldig fortsettende, selv om det lenge ser ut til at den kommer til å innta en «monster of the week» fortellingsstruktur. Om sesong to er like bra som dette har vi en meget god serie foran oss.

Annonse:

Som jeg nok kommer til påstå flere ganger i denne anmeldelsen, så er Tatiana Maslany et funn. Første gangen jeg stiftet bekjentskap med denne jenta var i filmen Ginger Snaps 2: Unleashed (2004). Her spilte hun en blond liten raring. Jeg kan ikke huske at hun gjorde noe inntrykk på meg. I det jeg begynte på Orphan Black (2013), som denne anmeldelsen skal omhandle, skjønte jeg ikke at det var henne før etter andre eller tredje episode. Grunnen til at jeg begynner anmeldelsen med å snakke om denne skuespilleren, er fordi hun spiller de fleste rollene i serien. Om du mener dette røper resten av første sesong får det så være. Det er viktig å omtale de ulike rollene hun spiller for å se nyansene og hvor versatil skuespiller hun er.

Orphan Black begynner på en togstasjon. Sarah Manning (Tatiana Maslany) har nettopp kommet tilbake etter å ha vært bortreist en stund. Hun legger merke til en person lengre borte. Sarah beveger seg nærmere og reagerer sterkt på personen hun ser. Beth Childs setter fra seg sakene sine og gjør seg klar til å ta sitt eget liv da Sarah kommer bort til henne. Hun er ikke like overrasket som Sarah, selv om de ligner hverandre på en prikk. Like etter dette hopper Beth foran et tog og dør. Sarah overtar like godt livet til Beth. Dette viser seg ikke å være det lureste hun har gjort og Sarah blir dradd inn i et mysterium som inkluderer flere kloner og en større organisasjon. Slik åpner sesongen, og setter et ganske sterkt inntrykk selv om de første episodene ikke er de mest spennende blant de ti kapitlene.

Godt sammensnekret

John Fawcett og Graeme Mason er skaperne av serien. Fawcett står for mesterparten av regien til sesong en, noe kameraføringen viser. Kameraene i serien er godt utilisert og er med på å gjøre de ulike karakterene Maslany spiller, distinkte i forhold til hverandre. For eksempel vil en klone ha creepy musikk og ufokuserte kameravinkler som virker mer spaltende enn andres. Når dette er sagt er musikken til Trevor Yulie med på å skape en tykk atmosfære, som skifter mellom industrielle lyder for å skape en skummel stemning til varme pianolyder. Det er også lett å se at manusene til Fawcett og Mason er godt planlagt. Handlingstrekkene gjennom hele sesongen virker på ingen måte som tatt ut av luften. Det hjelper også at sesongen bare har ti episoder. Jeg mener dette var lurt, og vi ser det tydelig at sesongen er fokusert på å fortelle en handling og kompleksiteten holder seg hele veien gjennom.

 

Det er ingen vei tilbake. Maslany er et forbløffende funn med en stor bredde av emosjoner og genuin forståelse for å spille karakterene på forskjellige distinkte måter. I sesongen spiller hun intet mindre enn åtte versjoner av seg selv. Først har du Sarah som i bunn og grunn er en lurendreier; kort tid etter hun ser Beth ta sitt eget liv ser hun sin sjanse. Dette er et tegn på en desperat kvinne som ser en mulighet til et nytt liv for seg, sin datter Kira (Skyler Wexler) og broren Felix (Jordan Gavaris). Selv om alle klonene er umiskjennelig distinkte, så vil jeg likevel si at Sarah innehar mange av de forskjellige kvalitetene de andre også har. Beth får vi ikke se så mye til i løpet av sesongen. Det lille vi ser og blir fortalt er at hun er en ganske ustabil person. Alison Hendrix er en forstadsfrue som i begynnelsen virker ganske snerpete. Dette forandrer seg utover i sesongen og hun får en transformasjon som fort gjør henne til min favorittkarakter. Cosima Niehaus er den typiske hacker- og vitenskapsjenta som sitter på alle svarene. Heldigvis får hun en viss utvikling i løpet av sesongen. Selv om hun ikke får like mye oppmerksomhet på dette stadiet gjennom sesongen vil jeg likevel si at jeg liker henne godt. Gjennom sesongen får vi også se tre andre kloner. Fordi mye av handlingen vil bli røpet om jeg forteller noe om det, vil jeg heller la seeren treffe dem selv. Maslany spiller alle disse karakterene på hver sin markante måte. Jeg må av og til forsikre meg om at disse ulike karakterene ikke spilles av forskjellige skuespillere. Det er en utrolig god egenskap Maslany har, uansett hvem hun spiller føler jeg at hun er en helt annen person. Det kan ikke forklares godt nok, det bare må oppleves.

Som nevnt i avsnittet ovenfor spilles Felix av Gavaris. I begynnelsen av sesongen var jeg ikke så glad i han da han for det meste var en stereotypisk karakter. Han er den typiske substitutten for publikum som spør de vanskelige spørsmålene. Gavaris spiller Felix med en skarp og sarkastisk tone hele veien gjennom. Men han klarer også å vise hans varme når det gjelder søsteren Sarah. Han er på mange måter den ordentlige av de to og er den som holder Sarah i tøylene. Som person er han også veldig tålmodig og dette formidler Gavaris godt. Felix er også en veldig humoristisk karakter, noe som trenges i en slik type serie.

 

Dylan Bruce spiller Paul Dierden, som er kjæresten til Beth. I øyeblikk er Paul veldig creepy og utrolig interessant. Hans voldelige tendenser som skyter frem da han vil beskytte de han er glad i, er veldig fascinerende. I disse instansene spiller Bruce det med en opprivende nerve. Andre ganger er han bare Sarahs kjæreste og dette funker ikke så bra. Det er ingenting galt med skuespillet til Bruce, det er bare det at Paul som karakter er for det meste uinteressant. Men det er også fordi jeg ikke kjøper at han og Sarah skulle falle for hverandre. Det er en oppbrukt stereotypi som opptrer altfor ofte i slike type serier.

I begynnelsen av sesongen får vi vite en del om Beths liv og vi blir introdusert for karakteren Arthur Bell (Kevin Hanchard). Her tror man sesongen skal bli en «monster-of-the-week» serie, men heldigvis tar det en helomvending i episode fire. Dette kommer jeg tilbake til senere. Introdusert som en «no-nonsens» karakter er Hanchard en solid klippe, men ikke noe mer. Jeg sympatiserer med Arthur da jeg vet at Beth er død.

Som surrogatmoren til Sarah og Felix har vi Siobhan Sadler, spilt av en enigmatisk Maria Doyle Kennedy. Sammen med Kira utgjør de hele familien til Felix og Sarah. Kennedy er kanskje den meste kjente av skuespillerne og hun bringer en visst tyngde med sin rolle. I første sesong får hun ikke så mye å gjøre før på slutten. Her får vi vite en del om hennes karakter og hvordan hun fant søskenparet. Datteren til Sarah får vi ikke se så mye til i løpet av sesongen. Det lille vi ser av skuespillet til Wexler er verken påtatt eller typisk dårlig barneskuespill. Hun får heller ikke mange vanskelig oppgjør i løpet av sesongen så det er litt vanskelig å vurdere hennes egenskaper enda.

 

Klonenes oppgjør

Som jeg allerede har nevnt er skuespillet til Maslany en av de elementene som gjør serien så severdig. Jeg skal ærlig innrømme at jeg gav opp første gang jeg så de tre første episodene. Jeg hadde hørt mye bra om serien og Maslany, men så ikke helt hva de snakket om. Selvfølgelig har jeg en tendens til å gå i den fellen at jeg ikke gir en serie nok sjanser. Som regel burde man se de fire første episodene før man blir kjent med karakterene. Når jeg først fikk karakterene under hudene så jeg bedre nyansene i skuespillet til Maslany. Som Sarah får hun fram det uforutsigbare og en kvinne som ikke har helt kontroll over livet sitt. Det er helt klart en kvinne som ønsker mer stabilitet, men som ikke vet helt hvordan hun skal få dette til. Denne desperasjonen bruker Maslany for alt det er verdt, og man kan lett se det i øynene og ansiktsmimikken hennes. Etter hvert som sesongen skrider frem ser vi en mer selvsikker Sarah som begynner å ta kontrollen over sitt eget liv. Den frantiske og uberegnlige Sarah er forsvunnet og den selvsikre men besluttsomme karakteren får fokus. At Maslany klarer å vise dette samtidig som hun sjonglere et antall andre karakterer er intet mindre enn forbløffende. Dette forsterkes ytterliggere av hennes engelske aksent: Jeg var bombesikker på at hun kom fra England, men da jeg leste at hun opprinnelig er fra Kanada ble jeg enda mer overrasket. Nå er jeg ikke fra England selv, men jeg synes aksenten hennes høres mer eller mindre genuin ut.

 

Kontrasten mellom de ulike karakterene hun spiller er så overveldende, at jeg av og til måtte gni meg i øynene for å forsikre at det var samme skuespiller hver gang. Alison er for eksempel mer konservativt kledd og håret hennes er perfekt satt opp, mens Cosimas klesstil og hår er mer kaotisk. Hvis vi ser på Sarah i henhold til disse, er hennes klesstil og hårfasong en mix av Alison og Cosima. Dette kan begrunnes i at på begynnelsen av sesongen er Sarah i en mer usikker posisjon. Hun har som sagt ikke helt kontroll på livet sitt. Det hjelper også at dette er karakterer som allerede har en distinkt personlighet og en karakteroppbygging vi tror på. Det vil ikke dermed si at ingen av disse karakterene forandrer seg i løpet av sesongen. Alisons transformasjon er veldig fascinerende å se på. Ikke for å røpe så mye, men jeg kan si at hennes konservative trekk blir mer myknet og hun blir lettere å like. Det samme er dessverre ikke tilfellet for Cosima som lider av å være seriens informasjonsdumper. Hun innleder et forhold til Delphine (Evelyne Brochu), men som jeg skal se på litt senere er ikke dette så troverdig.

 

Trygg og trovderdig

I begynnelsen av sesongen så det ut til at serien skulle ta den trygge opptråkte stien. Da snakker jeg selvfølgelig om episoder som har sin egne historier, men som ikke knyttes opp mot hovedhandlingen. Mange serier har en tendens til å legge seg på denne linja og ikke prøve noe mer ekspansivt. De fire første episodene seiler derfor i farvannet nært C.S.I eller andre type serier. Likevel skiller det seg ut, da den fortsettende fortellingen og karakteroppbygging sniker seg inn på deg i bakgrunnen. Heldigvis tar Orphan Black en fullstendig u-sving i løpet av episode fire og gir oss en mye mer fortsettende serie. I episode fire kvitter serien seg helt med etterforskningssjangeren og konsentrer seg om den mystiske og creepy fortellingen.

Hadde ikke denne fortellingen vært troverdig så hadde nok ikke serien kunne holdt seg over vann. Det er en fortelling som innleder seg selv på en ganske absurd måte. Med feil personell kunne dette gått i helt feil retning. Fortellingen begynner sakte men sikkert med Sarah, og hennes overtakelse av Beths liv. Etter hvert bygges det på med nye relasjoner, nye problemer og den mystiske fortellingen nøstes opp litt etter litt. Jeg har ingen problem med selve «pacingen» i handlingen. Karakter som ikke er klar over hva som skjer i begynnelsen blir hyppig fortalt hva det er som foregår. Derfor holdes verken vi eller karakterene i mørket i unødvendig lang tid. Det er også viktig å påpeke at selve fortellingen beholdes sin mystikk. Noe som er veldig viktig for slike type serier. Mange serier har en tendens til å fortelle for mye og de mister sin mystikk som mange ganger kan være en mektig fortellerteknikk.

Likevel synes jeg ikke alt henger på greip hele tiden. For eksempel Sarahs integrasjon inn i Beths liv funker ikke alltid helt. At hun skal passe så godt inn i politiyrket og at ingen skjønner hvorfor hun ikke oppfører seg som Beth er litt vanskelig å kjøpe. Det er også visse aspekter ved fortellingen som føles litt malplassert. Selv om denne politdelen av fortellingen til tider er interessant og spennende, blir litt mye tid brukt på det. Heldigvis gir de seg med dette i det fortellingen truer med å vippe over på den kjedelige skalaen.

Likevel er handlingen akkurat mystisk og creepy nok til at jeg fortsetter å se. Jeg synes det er fascinerende å få vite hvordan disse klonene kom til live. Hvem er disse folkene i den mystiske organisasjonen? Og hvorfor blir klonene drept en etter en? Disse spørsmålene blir utførlig svart på i løpet av sesongen.

Ikke troverdig kjærlighet

Et av mine problemer med karakterdramaer er som regel de påtvingende romansene. Heldigvis florerer dette ikke serien og ødelegger for resten av sesongen. Likevel er det et problem som nesten alle serier sliter med. Hvordan bygge opp to karakterer nok, og skape en kjemi mellom dem så vi kjøper at de liker hverandre. Paul og Sarah viser seg for eksempel å ha en slags seksuell kjemi. Dette er veldig tydelig i deres første scene sammen. Dessverre kan jeg ikke si at jeg kjøper noen slags kjærlighet mellom dem. Da de fortsetter forholdet som om Beth aldri fantes, får jeg en dårlig smak i munnen. Men det har også mye med karakteren Paul, og hvor traurig han egentlig er. Veldig påfallende er også forholdet mellom Delphine og Cosima. Det er veldig påtatt at disse to skal falle for hverandre. Heldigvis kjøper jeg dette forholdet mye mer, og da spesielt på slutten av sesongen. Dessverre lider sesongen med disse overfladiske forholdene.

Selv om fortellingen er så godt fortalt som den er, er ikke karakterene like gode. Antagonistene er for eksempel på utsiden ganske fascinerende, men når man kommer i dybden på dem er det liksom noe som mangler. De er verken spesielt farlige, ei heller særlig velutviklet. Heldigvis er ikke dette tilfellet for alle antagonistene, og det er spesielt en som gjør et særlig inntrykk. Dessverre kan jeg heller ikke røpe så mye om henne, la meg bare si at hun har en tilknyttning til Sarah som er veldig fascinerende. Når det gjelder de andre antagonistene, ser det heldigvis ut til at begynnelsen av sesong to skal gjøre disse mer interessante og fascinerende. I overgangen til sesong to er det mye spennende som skjer og det kan bare bli bra.

Avsluttende

Om det er noe denne serien klarer å vise så er det sterke kvinneroller. Det er også et testamente til serien at den har så mange av dem. Det som er så forbløffende med dette er at alle de fleste kvinnene blir spilt av en og samme person. Hadde ikke Maslany vært noen god skuespiller kunne det blitt veldig ødeleggende for serien. Men Maslany tar det på strak arm, og det utrolig hvor sømløst hun glir over i de forskjellige rollene. Hvis du i tillegg legger til en god, mystisk og godt fortalt handling har du en serie som kan bli en god arvtager for de beste der ute. Resten av karakterene er lett å like og godt spilt av resten av ensemblet. Jeg kan ikke huske å ha sett en dårlig skuespiller blant dem. Dessverre er det noen elementer som drar sesongen ned. Jeg kan derfor ikke gjør noe annet enn å gi den en sterk femmer. Likevel, jeg klager ikke. Dette er så sterkt man kan få det.


Diskusjon

01.05.2014 sier Stian Buhagen: Hehe sant, det er veldig greit å vite. Skulle egentlig nevne det i anmeldelsen, men det skjedde aldri. Jeg kan si det slik, om du kjøper fortellingen, karakterene og portretteringen av Maslany så har du ingenting å frykte. Tror kanskje jeg var litt kjapp til å avskrive serien før jeg kom skikkelig inn i det :P
01.05.2014 sier Tore Andre Øyås: Skjønner! Bra du sier ifra om dette, for det er jo alltid så krevende å holde ut med en serie om ikke de første episodene fenger veldig, hehe ;)
01.05.2014 sier Stian Buhagen: Takk for gode kommentarer begge to :). Tok en liten stund å skrive det, men det var veldig kjekt å få dette ut! Håper dere begge setter dere ned å ser den, det er virkelig verdt det. Forøvrig ligger denne ute på norske Netflix og derfor jeg valgte å se den igjen, selv om jeg ikke falt for den når jeg så de tre første episodene. Se ihvertfall de fire første, så skjønner dere hva jeg mener :)
01.05.2014 sier Tore Andre Øyås: Imponerende lang og grundig analyse! Virker både interessant og forlokkende dette ja! :)
01.05.2014 sier Pål Frostad: Lang og god anmeldelse av Orphan Black. Dette hørtes veldig forlokkende ut. Ser at serien ligger på HBO-Nordic. Skal skrive den bak øret, fordi dette hørtes ut som noe som var rett i min gate :)
Les mer om tv-serien
Gjennomsnittskarakter:
(5 av 6 - 15 stemmer)

Anmeldelser i media av S01

  • Entertainment Weekly
  • The Hollywood Reporter
  • Filmfront
  • New York Post
  • The New York Times
  • Washington Post
  • Variety

Land:

Canada, USA

Språk:

Engelsk

Medvirkende

Profilerte anmeldelser

 
 

   Filmfront.no © Filmfront AS 2017 Les mer om filmfront

   Alle navn, merkenavn og bilder er copyright til de respektive eiere og skapere.