Filmfronts personvernerklæring og informasjonskapselbruk / PRIVACY & COOKIES
Logg inn
Bli medlem
 
 

Anmeldelse av Django - Hevneren (Django), spansk film fra 1966

Western, Drama Spilletid: 90 minutter Aldersgrense: 15 år

B-filmaktig spahettiwesternvold for gutta!

[Skrevet av: Pål Frostad, Dato: 24.07.2013]

Vi befinner oss på begynnelsen av 1900-tallet under den meksikanske revolusjonen. Django er en enslig ulv som kommer traskende gjennom villmarken med en kiste. Han bærer en shabby nordstatsuniform, hatt og et røfft tredagersskjegg. På veien redder han en kvinne ved navn Maria. Hun blir så med ham til en korrupt by. Django har en helt klar agenda for hvilket ærend han er i byen. Han er ute etter hevn og bryr seg katten om annet. Django gjør ikke gode gjerninger for andre, men ender opp til å spille en stor rolle for frigjøringen av denne byen fra sitt avskum...

Annonse:

Filmen begynner med thememusikken, der man synger om Django. Imens ser vi en mann med hatt og frakk komme gående bortover stranden med en kiste på slep. Det er stilig hvordan man ikke får avslørt hvilken kar det er som drar på denne kisten, før musikken og fortekstene er ferdig. Da ser vi mannen i det fjerne før man zoomer sakte inn på helten med mystisk eksperimentell musikk. På en bakketopp står han og skuer ned på noen menn som har fanget en dame. De binder henne fast og pisker henne fordi hun har rømt fra dem. Det er ikke noe pent syn, men mennene ser ut til å kose seg på sadistisk vis mens piskingen pågår. Men så, midt under piskingen, slår noen revolvermenn til og bryter kosen med noen raske rifleskudd som dreper alle slemmingene. Men så viser det seg at de også bare er ute etter å utnytte kvinnen, og da kommer Django henne til unnsetning med sine kvikke revolverkunnskaper som taler for hennes frihet.

Det er laget ørten Djangofilmer (der de fleste er billige kopier og bare var ment å være med på å skumme fløten av sukessen), men dette er originalen fra 1966. Filmen er regissert av Sergio Corbucci og ble en stor suksess da den kom. Mye av grunnen til det er at den ble sett på som tidenes voldeligste film da den kom ut. Den ble også forbudt en rekke steder som blant annet i Storbritannia der den ikke ble gitt ut før i 1993 og da med 18 års aldersgrense.

Filmen ble også funnet såpass kul at selveste Quentin Tarantino måtte lage sin egen versjon av filmen. Selv om jeg holder en knapp på at Tarantinos film er svært overlegen originalen, så skal man ikke kimse av at denne filmen har klart å tiltrekke seg så mye oppmerksomhet. Man har åpenbart gjort en del riktig med denne sammensetningen slik at det traff en nerve i filmpublikumet. Thememusikken er ganske kul i filmen og er den samme som blir brukt i Tarantinos versjon. Dette er nok en hyllest til originalen og man kjenner også igjen en del ting, selv om mye er lagt opp på en helt annen måte i Tarantinos versjon.

Dette er god gammeldags spaghettiwestern. Kanskje ikke helt i klasse med Dollar-trilogien, men dette har også helt klart sine stunder for Django også. Franco Nero er også veldig kul i sin fremtoning som kald våpengal dusørjeger som skyter raskere enn sin egen skygge. Nero spiller rollen på et svært overlegent vis. Han bærer filmen på sine skuldre og tilfører filmen en viss kvalitet med å være midtpunktet. Clintern er kanskje hakket kulere i sin navnløse rolle i de tre Sergio Leone-filmene, som ble hans store gjennombrudd i filmverden, som fremdeles står fjellstøtt som tidløse klassikere for all tid. Django er likevel et godt substitutt for de som vil se mer av hva spaghettiwesternfilmer har å by på. Filmen er gjort i en god ånd der voldelig pistolhevn er satt i fokus.

Historien i filmen er dødelig simpel, men til tross for dette er det en god del underholdning i å se hvordan denne superkule kalde Django løser alle floker han roter seg opp i. Django har en egen evne til å trekke raskere enn de fleste og alltid få siste skudd i en duell. For ham spiller det ingen rolle om hvor mange motstandere han har, det blir bare ekstra trening. Han kan til og med kalkulere hvor alle motstandere står i forhold til hverandre og han har også en uforstandig god aimboot som gjør at alle kuler treffer der de skal med dødelig presisjon. Han har også en god del triks i ermet, som at han benytter minigun når det skal drepes mange om gangen, og han er nesten like treffsikker med den også. Django er altså en mann med mange talenter og fremstår som en kul kis som kan utfordre enhver tøffing. Han er som en blanding mellom Clinterns Dirty Harry og hans navnløse westernheltroller i gjennombruddsfilmene hans. Det litt kule med Django er at man ikke forteller alt helt rett frem. Man får heller ikke fortalt hvorfor Django handler som han gjør, i begynnelsen av filmen. Man bare aner at han har en trøblete fortid.

Filmen er som du skjønner ganske voldelig og man skal ha sett noen b-filmer eller være glad i billig filmvold for virkelig å sette stor pris på dette. Filmen er kanskje ikke så voldelig når man ser på den med dagens øyne. Det er jo minimalt med blod her og folk faller lett når det høres pistollyder. Volden er heller ikke så stilig som den kunne blitt om man hadde hatt en bedre regissør, men den har sine stunder i klassisk b-filmaktig stil. Jeg skjønner at filmen i 1966 var sterk kost for filmtitterne. Her får man mange store våpen og alt er gjort på en måte der man forsøker å underholde med all volden på en måte som kanskje mange ikke liker. Også scenen der man skjærer av øret av en stakkars mann er med på å gjøre filmen grensesprengende for sin tid.

Reint filmteknisk er ikke dette helt det store, men det tar man igjen på den b-filmaktige sjarmen som denne filmen har i bøtter og spann av. Her bryr man seg ikke om detaljer som hvordan man lader våpen og at ting skal være naturlig. Filmen er heller ikke historisk korrekt og blander elementer fra forskjellige tider. Dette er i grunnen bare en stor underholdningsuppe med scener satt etter hverandre, der Django viser hvordan han skal håndtere våpen mot de tøffe og eie dem. Han er også en av de første antiheltene som driter i moral og folks liv for å få det helt som han vil. Django er dog ikke ond, men liker å gjøre seg av med dem som fortjener det. Det blir også en del humor her underveis som også er med på å sprite opp filmen. Noe ufrivillig humor blir det også med scener som blir litt for tegnefilm-voldelig. Det er også latterlig å se hvordan de onde bandittene elsker å gjøre andre vondt. Det er få av våpenvoldscenene som er særlig troverdige. Her hopper man en lav sko over sånt og forsøker heller å kaste kulhet inn i hver eneste scene på litt småbillig vis, men slikt blir det jo også en del moro av, om man liker slikt. Jeg må si at jeg er litt svak for slike gjennomsyrende guttefilmer som dette.




Les også anmeldelser av andre filmer med samme regissør:
- Jo mere vi er sammen - Gambling på høyt plan...

Diskusjon

Les mer om filmen
Gjennomsnittskarakter:
(4,5 av 6 - 16 stemmer)

Kritikker i media

  • slantmagazine.com
  • TheMovieReport.com
  • Q Network Film Desk
  • Filmfront
  • Filmnytdvd.dk
  • Cinemaonline.dk
  • Cinerama
  • EmanuelLevy.Com

Land:

Spania, Frankrike, Italia

Språk:

Italiensk

Filmselskap:

B.R.C. Produzione S.r.l., Tecisa

Medvirkende

 
 

   Filmfront.no © Filmfront AS 2019 Les mer om filmfront

   Alle navn, merkenavn og bilder er copyright til de respektive eiere og skapere.