Filmfronts personvernerklæring og informasjonskapselbruk / PRIVACY & COOKIES
Logg inn
Bli medlem
 
 

Anmeldelse av Gymnaslærer Pedersen, norsk film fra 2005

Drama Spilletid: 115 minutter Aldersgrense: 11 år

Flott innpakning men mangler litt gjennomslagskraft

[Skrevet av: Pål Frostad, Dato: 01.02.2012]
Vi befinner oss i Norge. En politisk vekkelse kalt AKP-ml skjøt fart i landet. Sammen med tusenvis av ble også Pedersen med i denne bevegelsen etter hvert. Vekkelsen ble i vårt land klarere, kaldere og mer kynisk gjennomtenkt enn i andre land. Man brukte det enorme Kina som ideologisk forbilde. Det hele starter for Pedersen da han kommer til Larvik som nyutdannet lektor en gang på 60-tallet. Fremtiden lå den gang åpen for ham og at han bare kunne forsyne seg av det livet hadde å by på. Han ønsket å etablere seg og bli gift og få barn. Han finner kjærligheten med bibliotekaren Lise Tanner. Etter hvert begynner eleven Werner Ludal å argumentere for et nytt samfunn. Et samfunn der folket har makten og klasseskillene ikke eksisterer. Pedersen blir med på notene og lar seg rive med av det nye revolusjonerende samfunnsorganiseringen. Han melder seg inn i AKP-ml. En dag kommer legen Nina Skåtøy til Larvik. Hun blir en ‘kamerat’ og etter hun kom ble ingenting det samme lenger...
Annonse:

Filmen begynner med at vi får sen en mann i en togkupe med hatt, frakk og briller som sitter å leser. Han ser opp og går ut i gangen for å tenne seg en røyk. Han åpner vinduet så det ikke skal sjenere jentene som plaprer i vei borenfor ham. Han ser på en jente i rødt foldeskjørt. Og åpner vinduet så skjørtet blåser opp og baken kommer til syne under skjørtet. Og så smiler han for seg selv der han sitter med røyken i hånden. Så ser vi skjørtet som blafrer ut vinduet i togvognen før det folder seg ut til en lang rød banner som bukter seg ut av vinduet og leker med vinden på siden av toget. På et rødt litt større banner som henger over et vann står det ‘Gymnaslærer Pedersen’ med to stjerner, alt i gult. Så får vi se en svær statue av Mao bli båret fram i en prosesjon av folk. Det hele er gjort i sort hvitt på en dokumentarisk måte. Også en rekke plakater av Mao rager opp fra folkemengden som ser på. Vi ser statsledere i Sovjetunionen og Cuba. Og så kommer vi tilbake til kalde Norge der mannen fra toget står innenfor et vindu. Det viser seg at det er et klasserom han står i og elevene kommer inn for å sette seg ned til timen skal begynne. Mannen som er lærer sier ‘God Morgen’. Han slår en spøk om at det sies at verden går framover men han mener at elevene er et bevis på det motsatte. De ler av den spøken. Han forteller at i han forteller at Norge som er et av verdens rikeste land startet det en vekkelse omkring 1970. Studenter og ung intellektuelle skikkesler ble inspirert og overbevist av en bondesønn fra Kina og gikk sammen mot staten for styrte den gjennom væpnet revolusjon.

Dette bygger på en roman av Dag Solstads ‘Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land.’. Jeg har ikke lest boken og man kan være enig eller uenig i de politiske tankene rundt kommunisme, men denne filmen handler ikke om det. Det handler å dekke en liten periode og tid i Norsk historie. De fleste er jo uansett enig om at mennesket som en helhet er for egoistiske til at kommunisme kan fungere i praksis. Men tilbake til filmens handling. Det er kult å se hvordan det kunne ha vært under denne vekkelsen. Det var jo en helt annen tid den gangen og jeg må si at jeg ikke har vist så mye om denne perioden som var en del år før jeg ble født, men jeg liker å lære selv om man selvsagt skal ta dette med en klype salt så liker jeg å følge filmfortellingen. Jeg kan jo heller ikke si hvor mye dette tar tiden på kornet, men dette er jo en tid der verden er mer lukket enn den er i dag. Man viste ikke så mye utenfor det en så på TV, leste i bøker og påvirkningen i lokalsamfunnet. Det er jo fine tanker dette med at alle skal ha det likt, og det er forståelig at man ville forsøke en slik strategi ut i livet. Her får vi se den norske bevegelsen og miljøet rundt denne. Og så får man satt den på kartet sammen med verdenshistorien også. Man forsøker ikke å lage propaganda her, dette er et nyansert bilde på de unge som holder på å leke med kommunismen her. Man får se hva som skjer når hverdagen innehenter dem. Det er ikke lett å drive revolusjon og være sterk og slåss hele tiden. Man får fram det menneskelige i dette.

Hans Petter Moland har laget mange gode filmer og det er alltid interessant når han kommer med en ny film. Denne filmen er hans femte i rekken. Dette er en kul og frisk film om kommunismens framtog i Norge. Dette kunne jo blitt veldig kleint og kjedelig, men Moland vet å gjøre dette interessant. Dette blir aldri så alvorstynget og tungt å følge som kanskje hadde fryktet. Det er jo også gjort med en viss form for humor og ironi. Jeg liker godt alle disse overgangene man får her. Det er flotte montasjer her og de blir ofte brukt som overganger med stort hell. Dette krydrer filmen og man føler at de som har laget dette har gjort seg flid med ferdigstillingen av filmen. En del av scenene er jo blir utrolig kul å se på her. Det er også mye kreativitet i hvordan man legger opp scene her. Eksempelvis er scenen med en naken sexy Ane Dahl Torp som sensuelt leker seg med pistolen sin veldig stilig med påfølgende agentmusik i beste James Bond stil. Man liker måten dette er skrudd sammen på. Det er imponerende hva man har fått til her og filmen må ha vært nøye planlagt før man begynte å filme. Man får også innslag av dokumentariske bilder her innimellom. Musikkbruken er også veldig i takt med bilde og innhold.

Skuespillerne gjør en god jobb her. Ane Dahl Torp viser seg som en meget habil skuespiller her. Hun gjør denne Nina Skåtøy på en passende med sterk personlighet som hun øser ut over rollen. Dette er virkelig Ane Dahl Torp i storform. I hovedrollen her finner vi jo Kristoffer Joner og han passer også svært godt inn her. Han får fram det usikre i karakteren og representerer en mer vanlig fyr opp i det hele. Jan Gunnar Røise er jo også en passende ung revolusjonsleder. Stig Henrik Hoff stikker seg også fram her og gjør en god rolle. Men i birollene her finner man også en god del kjente fjes som Ingrid Bolsø Berdal, Jon Øigarden, Anne Ryg, Fridtjov Såheim, Linn Skåber, Elin Sogn, Robert Skjærstad og Henriette Steenstrup.

Til tider er jo dette et friskt drama med litt snert og underholdning som man liker å se. Det er blitt en veldig trist historie, men den er relativt lett fortalt så man sitter ikke igjen og griner etterpå, i alle fall gjorde ikke jeg det. For min del synes jeg filmen fungerer bra, men ser nok at den ikke av alle vil falle i like god jord. Man har jo forsøkt å lage en skildring av en mann som faller for en ideologi og som famler seg litt fram i den. For noen kan kanskje denne hovedrollekarakteren Pedersen stille seg litt mye i bakgrunnen. Det er Nina Skåtøy man virkelig husker her. Det er jo mulig det var meningen også, men jeg ser jo at en slik vinkling ikke vil passe for alle. Filmen balanserer jo også på en knivsegg mellom drama, tungt politisk stoff og den ironiske tonen man lesser filmen med. Reint visuelt sett er jo filmen veldig tiltalende og det er det jeg liker veldig godt å oppleve, men historien her er jo kanskje litt famlende. For min del ville jeg gitt filmen en femmer for filmen fordi jeg liker den godt i all min entusiasme. Jeg likte jo filmen enda bedre første gang jeg så den og den hadde falt noe, og til tross for at den underholder meg så ser jeg jo det at filmen kanskje ikke kommer til å stå igjen som det helt store i filmhistorien. Den har et tungt stoff, men famler som sagt litt for mye. Jeg velger å gi filmen en firer fordi den har masse elementer som en god film skal ha, men dessverre ikke alt og man blir nesten litt blendet av den flotte innpakningen her som nok er flottere enn det manuset tillater. Det er sikkert veldig vanskelig å si om du vil like denne filmen på forhånd, det er nesten bare å hive seg i det å se for seg selv.


Les også anmeldelser av andre filmer med samme regissør:
- Ut og stjæle hester - Poetisk vakkert, om mus og menn, fornuft og følelser.
- Kraftidioten - Herlig vittig voldsgalskap.
- Når boblene brister - Velregissert om finans
- En ganske snill mann - En ganske så vellykket komedie!
- The Beautiful Country - Jeg vil, jeg vil, men får det ikke til...
- Aberdeen - Vi blir bokstavelig talt med på en emosjonell reise når datter møter igjen sin norske far
- Kjærlighetens Kjøtere - En av 90-tallets beste norske filmer
- Secondløitnanten - Moland åpner sitt filmball med en annerledes krigsfilm

Diskusjon

Les mer om filmen
Gjennomsnittskarakter:
(3,7 av 6 - 59 stemmer)

Kritikker i media

  • Lyd og Bilde
  • Bergens Tidene
  • Aftenposten
  • Dagsavisen
  • Side2
  • Stavanger Aftenblad
  • NRK P3 - Filmpolitiet
  • StudVest
  • Verdens Gang
  • Dagbladet
  • Adressavisen
  • Filmfront
  • Se og hør
  • Berlingske Tidene
  • Politiken (Danmark)
  • 8mm.no
  • Filmbyen
  • Jyllands-Posten
  • Ekstra Bladet (Danmark)
  • Cinemazone

Land:

Norge

Språk:

Norsk

Filmselskap:

Motlys AS

Medvirkende

Profilerte anmeldelser

 

«Pokémon: Detective Pikachu»

 
 

«Luftens siste mester»

 

«Min store fete greske ferie»

 
 

«Bohemian Rhapsody»

 

«Fabeldyr: Grindelwalds forbrytelser»

 
 

   Filmfront.no © Filmfront AS 2019 Les mer om filmfront

   Alle navn, merkenavn og bilder er copyright til de respektive eiere og skapere.