Anmeldelse av Tomme tønner, norsk film fra 2010

Vi er i Oslo hvor vi følger tre unge menn, alle klønete og svært så særegne på sin egen måte. Ali, Nico og Bobby har endelig fått seg et oppdrag de bør klare, og det av selveste ’dansken’! De skal bare stjele en utstoppet falk fra et hus, men alt som kan gå galt går likevel galt og plutselig er alt bare rot. De skylder kongen av Oslos underverden penger, mye penger! For å bøte på gjelden tar de oppdraget med å starte et hjemmebrenneri, men for å starte opp med denne prosessen må de ha tak i hele 400 kilo sukker. Det enkleste ser ut til å være å stjele en lastebil full av sukker, men denne lastebilen har selvfølgelig ikke sukker i lasten, men noe helt annet…!
Norges første gangsterkomedie er endelig et faktum. Regissert av Leon Bashir, som selv spiller en av hovedrollene, får vi oppleve hvordan Oslos underverden kunne ha sett ut i Bashirs visjoner. Det hele starter temmelig gjenkjennelig med en gjeng på tre som presenteres som en slags nåtidens Olsenbanden, ja Bashirs karakterer kommer til og med ut av fengselet i starten slik Egon Olsen alltid gjorde. De to medhjelperne hans er klønete, dumme, hippe og kule, og enda litt mer dumme. Den store stygge ulven spilles av danske Kim Bodnia, og det er han gjengen på tre må prøve å tilfredsstille.

Her er det store doser av slapstickhumor, oppdatert tidsbilde med det siste innen hverdagsteknologi og andre populærkulturelle referanser. Filmen er ellers gjennomsyra av og gjør bruk av både A, B, og C-skuespillere og andre tv-kjendiser, noe som ikke akkurat hever filmen i troverdighet og kvalitet. Men på en annen side passer dette filmens tidsriktige nivå og ambisjoner ganske så godt faktisk. Den legger da heller ikke særlig skjul på at den vil være noe annet enn en morsom og fjollete underholdingskomedie.

Rent filmatisk prøver den også med filmspråket å forme filmen på en sprek og urban måte, noe som bare funker av og til. Et overforbruk av ofte upassende tilbakeblikk og bruk av andre filmtekniske elementer passer for så vidt historien godt enkelte steder, samtidig som det virker direkte malplassert andre steder. Sammen med en noe rotete klipping og sammensetting av scener kan det hele av og til virke litt rotete og uforståelig for oss som ser på til tider. Når de første 80 minuttene av filmens 90 minutter sjeldent er særlig morsomme, ja så blir det også deretter. Enkelte scener, skuespillere, replikker og mye påtvunget humor direkte svir i hjernen din som utilgivelig dumme eller ikke-morsomme.

Selv om ’Tomme Tønner’ på ingen måte er sterk, nyskapende eller en direkte bra norsk film, er det da likevel en del å trekke frem. Selvironien er i hele filmen aldri langt unna, og takk og pris for det, uten den kunne dette blitt riktig så flaut. Det brukes en form for humor i ’Tomme Tønner’ som er karakteristisk ved at den vil skille folket enkelt i to i hva man regner for humor og morsomme ting. Enten liker man bæsj- og tiss-humor, eller så hever man seg litt over dette nivået liksom. Når alt dette er sagt så må det også sies at undertegnede fikk en meget positiv opptur det siste kvarteret av filmen. Først da virker det som at alle de rare karakterene endelig kommer til sin rett, deres morsomme særheter og deres sammenstøt midt på Oslo S skaper en nærmest surrealistisk avslutningsscene som er direkte hysterisk og morsom! Bare det å se dette utfolde seg slik midt i Oslo er en fornøyelse og noe man ikke ser hver dag på norsk film! Akk ja, kunne bare resten av filmen vært like morsom….!


Les også anmeldelser i samme filmserie:
- Tomme Tønner 2 - Det Brune Gullet - Nå må det da være helt tomt?!

Les også anmeldelser av andre filmer med samme regissør:
- Tomme Tønner 2 - Det Brune Gullet - Nå må det da være helt tomt?!