Logg inn
Bli medlem
Short film Run Faster
 
 

Tores forhold til film

Min over normale interesse for film, tv og media generelt, har vært til stede så lenge jeg kan huske. Med en forholdsvis tradisjonell disponering av fjernsyn på 80- og 90-tallet, skjedde det jo en del i løpet av disse årene. En oppvekst med VHS-kassetten gjorde blant annet at man måtte velge helt bestemte filmer på videosenteret, og utvalget var jo rimelig minimalt i forhold til i dag. Typiske enkle amerikanske komedier, action- og spenningsfilmer fra det dominerende Hollywood rådet videohyllene overlegent den gang. Kameratgjengen hadde i mange år fast filmsøndag hvor vi lånte film på videosenteret. Som regel var det enighet om hvilke(n) film(er) som var av aktuell interesse, men litt etter litt kan jeg huske at jeg stadig oftere ønsket å se noe nytt og annerledes, ikke nødvendigvis tradisjonell Hollywood-film.
VHS


Et helt sentralt vendepunkt og en bestemt spesiell filmopplevelse kom i 1995. David Fincher laget seriemorderthrilleren Seven, en film som i dag nærmest står som en mal og bauta blant uforglemmelige psykologiske thrillere. Etter filmen ble jeg sittende igjen nærmest å måpe, ikke bare grunnet den intense slutten på dette sterke dramaet, men også på grunn av kraften i helheten denne filmen berørte meg med. En liknende sterk thriller er Jonathan Demmes Nattsvermeren fra 1991. Jeg husker ikke nøyaktig når jeg så denne første gang, men i likhet med Seven skal man vel lete lenge etter en mer intenst velfungerende og skummel film. Sluttens sterke sluttscene er genial, når spede og lille, men akk så tapre Jodie Foster, i stummende mørke bare ved hjelp av hørselen må forsøke å lokalisere og få skutt seriemorderen Buffalo Bill. Anthony Hopkins fremstilling av Dr.Hannibal Lecter er dessuten selvsagt den dag i dag brent fast på netthinna, i likhet med sluttscenen i Seven.
Seriemorderfilm


Mitt forhold til kino husker jeg begynte med at min søster tok meg med på den årlige visningen av Reisen til Julestjernen på 80-tallet, denne klassiske norske julefilmen som den dag i dag går på NRK hver jul. En stappfull og svettevarm kinosal, uten aircondition og dermed mangel på oksygen, var tilfellet i mange år på 90-tallet, blant annet under de lange Star Wars-relanseringene, Independence Day og The Matrix. Min kanskje første virkelig store og villeste kinoopplevelse kom dog i 1996. En vennegjeng skulle på kino en kveld og vi bare valgte en tilfeldig film, nærmest uten å tenke særlig over hvilke type film det var. Filmen het Skrik og lite visste vi at denne filmen umiddelbart skulle skremme vettet av oss. Helt uventet og effektivt veltet Wes Cravens grøsserhyllest og genreparodi over oss når blonde Drew Barrymore ble nedslaktet i åpningsscenen. Aldri tidligere hadde jeg opplevd en hel kinosal stappfull av fjortiser sitte å skrike og hyle av redsel når Ghostface hoppet frem i tide og utide. Filmen ga en helt unik filmopplevelse, en følelse som bare en stappfull kinosal den dag i dag kan gi.
Kino


Min fascinasjon for krim og spenning har alltid vært med meg. Den klassiske påskekrimmen med Poirot, Miss Marple og Adam Dalgliesh (Mord i laborotoriet, Mord i hvitt, Det hemmelighetsfulle vitnet, Dragning mot død osv) var fascinerende helt tilbake på 80-tallet, og sees med stor fryd den dag i dag. David Lynchs uforglemmelige tv-serie Twin Peaks har hos meg, som hos så mange andre, satt dype spor i sjel, marg og bein. Jeg kan fremdeles nesten få redselstårer i øynene om jeg ser for meg den fæle Bob komme mot tv-skjermen, eller Laura Palmers skumle far som gliser mot meg! Vil det noen gang komme en like fascinerende, sterk særegen og skummel tv-serie som dette mon tro?!
Krim


Nettopp spenning, gjennom filmer som psykologiske thrillere, grøssere og skrekkfilmer, skulle tydeligvis bli min bane. Igjennom hele ungdommen ble jeg nemlig nærmest foret med den ene grøsseren etter den andre, zombie- og splatter-filmer var også normalen, og slik sett vil jeg mene at jeg ble tidlig herdet i hva en skrekkfilmvant filmseer angår. Han som matet meg med slike styggedommer av noen filmer var en nær kamerat, en som tidlig hadde en forkjærlighet for det makabre innen film. Jeg kan blant annet enda føle ”smaken” av blod og forferdelse, foraktelse og skrekkblandet fryd etter å ha sett filmer som Bad Taste, Braindead og Motorsagmassakren for første gang, det er en type opplevelse som sitter i kroppen livet ut vil jeg tro.
Splatter


I 2001 flyttet jeg fra Sandnes til Trondheim for å studere ved NTNU. Etter noen år med bachelorprogram i Medievitenskap, gikk jeg over på masterprogrammet i Filmvitenskap. I 2006 leverte jeg inn min to-årige masteroppgave i filmvitenskap, og emnet var, nærmest selvsagt, ’Den amerikanske seriemorderen på film’. Seriemorderen, som i stor grad vokste fram som et amerikansk fenomen, har alltid fascinert meg og blandingen av uforståelig ondskap, skrekk og særegenhet er noe som alltid vil holde seriemorderen i live, både på film og tv. Serier som Dexter og ”Hannibal”, samt filmer som Psycho, nevnte Nattsvermeren og Seven blir slik naturlige favoritter om jeg får det vanskelige og nesten umulige spørsmålet om hva som er mine favoritter innen film og tv.
Dexter


Igjennom årene med medie- og filmstudier blir man introdusert til både historie, fakta og teorier rundt filmen som medium. Det har etter hvert blitt enkelte sider ved film som stadig opptar meg mer spesifikt enn mye annet. Norsk film har jeg bare blitt mer og mer fascinert og interessert i, mye selvsagt grunnet min egen dekning av norske kinofilmer de siste årene. Det er fremdeles påfølgende mye traurig og gammeldags innen norsk film, og norske tvserier vil vel aldri få utvikle, satse og klare å komme opp med glimrende serier om ikke økonomi og tilretteleggelse blir bedre enn hva den er. Heldigvis finnes det gledelige unntak, og med tiden vil nok også vi her til lands forstå viktigheten, gleden og stoltheten med en tyngre satsning på film, tv og slike mediekulturelle områder. Dette inkluderer tilrettelegging for utenlandske produksjoner her til lands slik at også Norge kommer på film- og seriekartet, noe Lilyhammer for øvrig er et glimrende eksempel på.
Norsk


En annen side ved film som alltid har engasjert meg er forholdet mellom kommersiell underholdningsfilm og mer alternativ film. Alt for ofte blir klassisk Hollywood-film disset negativt, ikke fordi det er samlebåndsfilmer uten særpreg og intensjoner utover det økonomiske og hjernedøde, for det er det jo alt for mye av tross alt. Nei, mer fordi det ofte ikke ”skal være lov” bare å se og like en ren underholdningsfilm uten at man får høre det på en negativ måte. Av og til må overanalysering, tunge tematiske og teoretiske blikk på film få være fraværende, uten at det trenger være noe galt i dette. Film kan oppfattes like meningsfull og fylle sin oppgave og intensjon, enten man snakker om en overflatisk britisk krimserie, eller det er snakk om et fransk alternativt ”mesterverk”.

Kort sagt så må altså film alltid få kunne spenne fra det aller enkleste, det som dekker helt enkle menneskelige sider og gleder, til det å bli noe helt eksepsjonelt annerledes, utfordrende og kunstnerisk særegent. Det er alt innen dette enorme spennet og spekteret som er film i sin store helhet!

I dag kan vi heldigvis stadig mer boltre oss i et bredere utvalg, både innen film og tv, blant annet takket være streamingteknologien, og likende. Litt etter litt begynner slik filmtilbudet å bli mer og mer allment tilgjengelig. Det er slik det burde være også, for hva er vel en film eller tv-serie om den er bortgjemt og svært vanskelig tilgjengelig?!

Om Tore Andre Øyås

Tore Andre Øyås

Tore er filmfronts dedikerte kinoanmelder og han skriver også en del nyheter på Filmfront. Han er utdannet i Trondheim på NTNU og har master i filmvitenskap.

 
 

   Filmfront.no © Filmfront AS 2017 Les mer om filmfront

   Alle navn, merkenavn og bilder er copyright til de respektive eiere og skapere.