Logg inn
Bli medlem
Short film Run Faster
 
 

Intervju med regissør Patrik Syversen

[Skrevet av: Tore André Øyås den 17.03.2016]

Vi har intervjuet Patrik Syversen som er kinoaktuell med den norske dramafilmen, Det som en gang var. Vi spurte regissøren hvordan det var å lage Det som en gang var og hans forhold til film ellers.


[ Scroll ned å få med deg resten av artikkelen under bildet ]
Annonse:

1: Hvordan opplevde du prosessen rundt det å lage ”Det som en gang var”? Noen store utfordringer, spesielle hendelser, og lignende?
- - -
Filmen består i stor del av lange takes, og disse måtte planlegges nøye. Samtidig var målet å lage noe som oppleves umiddelbart og ukonstruert. Filmen er veldig karakterdrevet, mye av dramaet er på et indre plan, så det hele må fremstå realistisk. Det var en vanskelig balanse å gjøre teknisk krevende scener på en tilforlatelig måte.

For at en slik form skal fungere må man ha et veldig tydelig bilde på hva scenen skal være på et tidlig stadie. Når det ikke finnes noen mulighet til å klippe seg rundt et problem i etterarbeidet, krever det at man velger scenens endelige fokus og rytme i større grad før opptak. Det var en utfordring, men det føltes også befriende da vi måtte definere valgene tidlig i prosessen – og stole på valgene hele veien til ferdig film.



2: Har du som regissør fått noen tilbakemeldinger fra utlandet? Noe spesielt som går igjen, som blir oppfattet som ”typisk norsk”?
- - -
Etter Rovdyr fikk jeg representasjon i USA, og det resulterte i at jeg regisserte en amerikansk skrekkfilm (Prowl) for After Dark og Lionsgate i 2010. De fleste filmene jeg har laget har vært vist på festivaler i utlandet, men der har jeg forsøkt å være mer opptatt av å se andres filmer enn å tenke på hva alle sier om meg. Slik jeg opplever det er det mye oppmerksomhet rettet mot norsk/skandinavisk film for tiden, og det kan være mange grunner til det. De fleste i filmindustrien er inneforstått med at det ikke finnes en «typisk» norsk film, men at det norske filmlandskapet, som i alle andre land, er preget av mangfold og variasjon.

3: Hva tenker du rundt enkelte rapporterte lave besøk på norske kinofilmer. Er dette noe du tenker på i din prosess når du lager film?
- - -
Besøkstallene på norske filmer har, som med all annen film, sunket for filmer med en smalere målgruppe og et mindre markedsapparat. Dette kommer først og fremst av at blockbusterene tar mye plass, og at strømmetjenester tar over mye av markedet. Forbruksvanene for film er rett og slett endret. Dette er imidlertid en mer generell problemstilling, og handler ikke om norsk film spesielt. En film bør vurderes ut ifra segmentet den forsøker å nå, og da blir det helt feil å sammenligne en film som Bølgen med f.eks De Nærmeste bare fordi de er norske. Hvis man ser på filmer i samme landskap som De Nærmeste, uavhengig av opprinnelsesland, så ligger besøkstallene ganske jevnt. Det glemmer man ofte i diskusjoner rundt besøkstall på norske filmer. Den største feilen er å tenke at norsk film er en sjanger i seg selv. For det er det ikke.

For min del forteller jeg først og fremst en historie, og det filmatiske uttrykket skal tilpasses det jeg ønsker å formidle. Filmskapere ønsker selvsagt at så mange som mulig skal se filmen sin, og man bør absolutt ikke avskrekke publikum ved å gjøre seg utilgjengelig på trass, men jeg mener at det er en plass for utfordrende filmer som vekker andre følelser enn de man er vant til, og som bruker andre grep enn det forventede. Prisen man betaler da er ofte en mindre tilgjengelighet for et stort publikum, men om man utelukkende tenker på det økonomiske aspektet forsvinner selve årsaken til å gjøre noe kreativt. Det menneskelige aspektet; evnen til å appellere til tankene og følelsene til mottakeren, er det som i mine øyne definerer en god film, enten det er en indiefilm eller en blockbuster. Man kan kalkulere seg frem til hva som blir best likt basert på andre filmer eller en analyse av enkeltelementer i andre suksesser, men da lager man film på et annet sett premisser enn det jeg foretrekker.


Patrik Syversen fra sin debutfilm, Rovdyr (2008), Foto: Ivan Rios

4: Hva tenker du skal til for å lykkes med film (i Norge)?
- - -
Det kommer an på hvordan man definerer å lykkes. Kunstnerisk og kommersiell suksess er ikke nødvendigvis det samme, så her må man nesten bruke sitt eget barometer og spørre seg selv hvilke mål man har. Jobber man hardt kan man etter hvert utvikle en egen stemme og en identitet, og dette kan føre til filmer det er interessant å se – og som i beste fall også selger billetter. Om fokuset primært er å være en businessmann eller om det er å lage film på kunstneriske premisser, må man nesten velge selv. Det er noen som klarer å kombinere disse to, og det er vel det optimale for å rettferdiggjøre hva det koster å lage en film. Personlig foretrekker jeg det kunstneriske aspektet og ser på det som den primære drivkraften min, og da er det best å jobbe med lavere budsjetter. Uansett hva man velger så forutsetter det at man har en kombo av mange forskjellige skills. Det kreative er bare én del av jobben. Deretter kommer det politiske, psykologiske, sosiale etc. Det er en merkelig bransje å forholde seg til, men liker man uforutsigbarhet er det et perfekt sted å være.

5: Hva er din favorittfilm og regissør, og hvorfor? Hvem/hva har inspirert deg mest som regissør?
- - -
Har problemer med å trekke frem favorittfilmer/regissører, da det er et så stort mangfold av utrolig dyktige mennesker der ute, som inspirerer og lager interessante ting. The Texas Chain Saw Massacre (1974) er kanskje den filmen jeg ser oftest, fordi den er så ren og ubehagelig. Den funker på et primalt nivå hver gang jeg ser den, og det er sjeldent. Men, det som inspirerer meg mest som regissør er menneskelig adferd. Jeg liker å tro at jeg lager film fordi jeg er interessert i mennesker.

6: Hva er din norske favorittfilm?
- - -
Igjen, vanskelig å rangere, men Som du ser meg ligger høyt oppe på en eventuell liste. Dag Johan Haugerud har en unik evne til å skildre stor dramatikk på en subtil måte, uten å undervurdere publikum eller å være manipulativ.

7: Hva er så ditt drømmefilmprosjekt?
- - -
Jeg liker å tro at det prosjektet jeg holder på med i skrivende stund er drømmeprosjektet. Det gjelder alle produksjoner fremover. Om jeg ikke hadde tenkt slik hadde jeg ikke vært hundre prosent til stede, og det hadde vært respektløst ovenfor alle man sysselsetter til å lage en film, samt ikke minst de man skal vise den til når den er ferdig.

8: Hvilken skuespillere ville du jobbe med om du kunne velge helt fritt på øverste hylle?
- - -
Selv om han primært er regissør hadde det vært gøy å bruke Werner Herzog i en film.

9: Hvordan er ditt forhold til filmkritikk? Leser du filmanmeldelser av dine filmer? Og i så fall hvordan tar du til deg kritikk?
- - -
Jeg har respekt for filmkritikere og bruker filmkritikk ofte for å navigere meg rundt alt som slippes, både her i landet og ute. Det beste er når man får et slags forhold til den enkelte anmelder og finner noen som representerer de sensibilitetene man selv har. Da er det interessant å se hva de sier om filmer som kommer, eller filmer man har sett. Man trenger ikke være enig i alt så lenge man respekterer en anmelder. Filmanmeldere er viktige for å opprettholde et fokus på film som kunstform, og de beste anmeldelsene er de som belyser filmen i flere kontekster; både som analytiker (historisk, filmatisk) og som subjektiv, emosjonelt styrt publikummer.

Når det gjelder mine egne filmer har jeg jo sett de hundre ganger før de lanseres (bokstavelig talt, når man tar med klippeprosessen, lyd, online, etc. i beregningen), og derfor har jeg ofte analysert de til døde selv. Det meste som nevnes i kritikker har man vært innom selv, enten i prosessen eller i etterpåklokskapens navn etter ferdigstilling. Ofte kan man forutse ankepunktene kritikere kan ha, men velge den retningen allikevel. Kritikk fra en objektiv (i den grad det finnes) tredjepart kan være veldig verdifullt, da det gir et bilde av hvordan noe oppfattes for en utenforstående.

Generelt må jo filmskapere akseptere at folk har forskjellige meninger, og innfinne seg med at filmen står lagelig til hugg med en gang den settes opp. Og godt er dét, jeg ønsker ikke å skjermes som filmskaper. Det hadde vært å forvente enveiskommunikasjon, og det er kjedelig i lengden.


Patrik med medregissør Nini Bull Robsahm fra Hjelp, vi er i filmbransjen! (2011)

10: Hva tenker du rundt tv-serieformatets nå sterke tidsalder, hvorfor er dette formatet eventuelt bedre enn film, og motsatt, hva gjør filmformatet sterkere enn tv-serien?
- - -
TV-serier er et format der man får muligheten til å utvikle karakterer på en annen måte enn en spillefilm. Man kan bygge opp dramaturgien over lengre tid, og det har sine fordeler. Jeg har laget både spillefilmer og var showrunner for tv-serien Hellfjord, så jeg har stått midt oppi begge deler, og det er vanskelig å foretrekke en fremfor en annen. Jeg liker spillefilmer fordi de står på egne ben og er en helhetlig opplevelse uten avbrekk, mens tv-serier gir deg mer plass og tid til å leke med formen.

11: Hva kjennetegner deg som regissør?
- - -
Det bør vel egentlig noen andre definere for at det skal være pålitelig. Men intensjonen min er å lage film fra et menneskelig ståsted - og det gjelder alt fra ferdig film til arbeidsmetoden under produksjon. Målet er å kunne lytte til andre fagfunksjoner og skape et miljø der alle føler at de bidrar. Jo mer eierskap den enkelte har til filmen, jo sterkere involverer de seg i prosessen. Og da blir det bedre film. Min jobb som regissør er å sette premisset for en fortelling og styre skuta fra start til slutt, men filmen formes ved hjelp av andre mennesker, som oftest sitter på langt mer erfaring på sitt felt enn det jeg gjør. Og den erfaringen må man bruke for alt den er verdt.

12: Hva var det første møtet ditt med film og hva fikk deg til å begynne å lage film?
- - -
King Kong fra 1933.

13: Hva gjør film så spesielt som underholdning?
- - -
King Kong fra 1933. Haha, neida. Film er jo en kombinasjon av en hel rekke kunstneriske uttrykk, og det skaper noe unikt. Det er også plass for å fortelle en historie ved å vise adferd, og derfor er det langt flere muligheter til å lese mellom linjene enn man skulle tro ved første øyekast. Kommersiell film har fått en så sentral posisjon i populærkultur at det forventes en viss orden i kaoset, at fortellingen er det man ser og det man blir fortalt at man skal føle, og ikke så mye mer, mens romanen fremdeles har lov til å være assosiativ, anarkisk og tvetydig, uten at det anses som noe utilgjengelig av den grunn. Dette kan filmen gjøre også, og det er vel det aspektet jeg liker mest selv. Når jeg som tilskuer føler meg aktiv, føler meg provosert, inspirert eller rørt. Og må tenke på filmen masse i ettertid.

14: Hva er så planene dine fremover? Noen nye prosjekter på gang etter arbeidet med ”Det som en gang var”?
- - -
Jeg har en ny norsk spillefilm i utvikling, som forhåpentligvis er klar til neste år. I tillegg er jeg i pre-produksjon på et utenlandsk prosjekt i disse dager, noe helt motsatt av hva Det som en gang var er. Jeg er også regissør og showrunner for TV-serien Skinndød, en thriller som skal produseres av 4 1/2 og sendes på TV3. Opptak er mot slutten av dette året om alt faller på plass.

Diskusjon

 
 

   Filmfront.no © Filmfront AS 2018 Les mer om filmfront

   Alle navn, merkenavn og bilder er copyright til de respektive eiere og skapere.